Drivdalen i vinden, Logo, mogop og moskus. Om å vokse opp øverst i Drivdalen
Knapp venstre

Tilbake til historie

LEIF INGVAR BUSETH - OPPVEKST I SVONÅ FRA 1943 – 1948.

 

Jeg kommer fra en jernbanefamilie med sterke røtter til Dovrefjell og Drivdalen.

Min bestefar Johan Buseth var med å bygge banen fra Soknedal til Hjerkinn. Da han arbeidet i Soknedal giftet han seg med Guru (Estenstad). De fikk barna Arne (min far), Ole og Magda.

 

Bestefar og farmor bodde først i Øylia i Drivdalen etter de kom fra Soknedal. De flyttet derfra til Hjerkinn i 1922. I 1927 flyttet de til Svonå hvor bestefar var baneformann og bodde der til 1941. Da flyttet de til Heglingen hvor de bodde til bestefar døde i 1947.

Både far og onkel Ole begynte ved jernbanen. Far giftet seg i 1942 med Ida Flaten fra Folldal Verk. Far fikk jobb som banevokter i Elsfjord og flyttet dit.

 

Mor og jeg flyttet etter sent på høsten. I 1943 fikk far jobb som banevokter på strekningen syd for Kongsvoll og vi flyttet til Svonå og bodde i nord enden av vokterboligen. Berg-Nilsen var baneformann og bodde i syd enden av vokterboligen.

I 1943 fikk de en jente, Lisbet som ble født i Svonå.

Bestefar, farmor, far, Magda og Don i Heglingen

Svonå sett fra veien mot sydøst.

I 1944 begynte onkel Ole på den samme strekningen som far. Onkel Ole og tante Synnøve med fetteren min John, født i 1943, flyttet inn i syd enden av brakka som ligger ca 100 m nord for vokterboligen.

Lisbet og jeg.

John og jeg

Svonå vokterbolig og brakka sett mot jernbanen mot nordvest.

Svonå var et lite samfunn, 3 familier med 3 jevnstore barn. Jeg var et år eldre enn Lisbet og John og fikk normalt skylden når vi fant på noe som vi ikke hadde lov til.

John, Lisbet og jeg. Kolla i bakgrunnen.

I nord enden av brakka bodde det under krigen tyske soldater som holdt vakt ved jernbanebrua over Svona. Det var både spennende og skummelt på samme tid for 3 smårollinger.

Når vi skulle til Hjerkinn, Kongsvoll eller til Heglingen for å besøke farmor og bestefar eller ta bussen til Folldals Verk for å besøke mormor, kjørte far oss på dresin, sommer som vinter. Jeg ble pakket godt inn og satt på fanget til mor bak på dresinen.

Far på dresin

Jernbanetelefonen var koblet sammen for alle på strekningen og Hjerkinn og Kongsvoll stasjoner. Hver hadde sitt signal.

Vi hadde ”en kort – to lange – en kort og en lang”.

 

Når vi skulle til Oppdal for å handle ringte vi til Hjerkinn og fikk godstoget eller ekstralokomotivet som hadde hjulpet til med å dra toget opp Drivdalen til å stoppe utenfor Svonå.

Å få stå foran på et damplokomotiv, enten det var Stortysken eller aller helst Dovregubben, var spennende for en liten gutt. Ville gjerne hjelp fyrbøteren og ble svart av kull og olje, noe mor ikke var så glad for.

Det var et stort uthus ved alle boligene. Her kunne det holdes husdyr. Bestefar og farmor i Heglingen hadde normalt en ku og en kalv, gris og høner. Bestefar slo gras langs jernbanelinja til kua.

Vi hadde en kalv et år, den fikk navnet Litago. Ellers hadde vi gris to ganger. De het begge Jens. Den siste var nesten som en hund. Den fulgte med når vi gikk tur og tagg når vi satt ute og spiste eller drakk kaffe om sommeren. Det ble ikke mye flesk på han, men sprek var han etter løpingen i blant haugene ovenfor Svonå sammen med oss.

 

Av andre dyr hadde vi en buhund som het Buster i 1946 – 47. Den var stadig på frierturer nedover Folldal og ble skutt av en bonde i bygda.

Buster og jeg

Senere adopterte en foxterrier oss. Vi var hos mormor i Folldal og den begynte å følge etter oss over alt. Hver morgen satt den på trappa hos mormor og ventet på oss. Til slutt kjøpet far Stella som hunden het. Den ble 13 år gammel.

Like etter at vi hadde flyttet til Svonå hadde vi en reinsbukk som gikk rundt husene. Den ville gjerne ha en brødbit.

Mor og jeg gir reinsbukken brød.

Det kan være værhardt på fjellet. Når det blåste opp som verst på vinteren var det bare så vidt at mor og jeg kom oss på utedoen som lå i uthuset. Veien var ofte sperret. Siste krigsvinteren skulle Rinnanbanden over fjellet. De kjørte seg fast med bilene sine og forlangte overnatting hos oss og Berg-Nilsen. Mor var glad når de dro videre.

Det var fint å vokse opp i Svonå. Vi var 3 gode lekekamerater. Var været for dårlig til å være ute var vi inne hos hverandre. Nærmeste barn på samme alder var Tove Kari Viken som bodde på Kongsvoll hvor faren var stasjonsmester Henry Hanssen.

Jeg, Tove Kari, Lisbet m. flere

17. mai 1946. Fru Berg-Nilsen, far og mor. Foran Lisbet og jeg.

Jeg ble glad i å gå på ski. Ski ble brukt nesten hver dag om vinteren når vi var ute og lekte. Påsken 1948 gikk mor, far og jeg på ski til Reinheim og overnattet der. Fikk henge etter stavene til far på den siste biten opp til Reinheim. Nedover igjen gikk det lettere.

Reinheim i påsken, Snøhetta i bakgrunnen

Da jeg skulle begynne på skolen var det ikke noen skole på Hjerkinn slik det var både før og senere.

Vi flyttet da i 1948 til Øyer i Gudbrandsdalen. Øyer var et bra sted, men jeg savnet fjellet.

Etter at farmor ble enke bodde hun mye i Åmotsdalen hos Marie og Marit Stølsgjærdet. Hun fikk tomt av de og bygde seg et lite hus, Aabu, som hun bodde i til hun kom på aldershjemmet. Jeg overtok sener Aabu og det har vært mitt og mine barns fastpunkt i livet når vi har flyttet rundt.

Aabu

Guru Buseth

"Stortyskeren" Type 63A

Norge overtok et antall som krigserstatning etter krigen. De gikk på Dovrebanen sammen med Dovregubben.

 Dovregubben:


Damplokomotiv (type 49) bygd spesielt for Dovrebanen. Vekten var 152 t, lengden med tender (tilhenger med kull og vann) 22 m; 1471 kW (2000 hk); topphastighet 90 km i timen. 7 lokomotiver ble levert til NSB 1935–41; fem fra Thunes Mek. Værksted og Hamar Jernstøberi & Mek. Verksted, to fra Fried. Krupp AG, Essen.

Tilbake til toppen ­