Drivdalen i vinden, Logo, mogop og moskus. Gravfeltet på RiseKnapp venstre

Tilbake til historie

Gravfeltet på Rise var trolig på 2- 300 gravhauger. Nydyrking på 1800-tallet ødela store deler av feltet. I dag er det 20-30 hauger som er synlige. Mange gravfunn ble gjort på 1800-tallet i forbindelse med dyrkinga.

Arkeolog Oddmund Forbregd utførte arkeologiske utgravinger her i 1966-67. Det er til sammen kjent nærmere 300 funn fra gravfeltet: ca 40 knivblad, ca 6 hamrer, ca 15 sigder, 10 kroknøkler, 10 spinnehjul, 20 bisselmunnbitt, 20 brynjer, ca 15 smykkespenner, 40 glassperler, 8 nåler, nesten 20 ildlagningsredskaper, 12 økser, 4 sverd, minst 15 spydspisser og nær 50 pilspisser (Notat av Oddmund Forbregd).

Det mest kjente funnet er ”Rise-engelen”. Figuren er et internasjonalt kjent oldfunn, ca 6,5 cm lang av bronse med forgylling. Den framstiller trolig en av erkeenglene, og har trolig vært prydbeslag på et relikvieskrin. Den er laga på 7-800-tallet i Irland, og har kommet til Norge som et resultat av vikingferder. Det ble funnet og levert Universitetets oldsaksamling i Oslo tidlig på 1800-tallet. Det har vært laga smykkekopier av engelen (Oddmund Forbregd: ”Rise-engelen”, Bøgda vår 1993, side 91).

Denne ca. 30 cm lange lystergaffelen ble funnet på gravfeltet på Rise i 1904. Den er fra vikingtiden eller kanskje enda tidligere, og har nok spiddet mang en laks i Driva. 
«Riseengelen» er laget i det kristne Irland en gang på 7–800-tallet og har trolig vært én av flere englefigurer som prydet et relikvieskrin. Vikinger har brakt figuren til Norge, og på 1800-tallet ble den funnet på gravfeltet på Rise i Oppdal.

Gravfelt fra jernalderen

Det er tre store fellesgravfelt fra jernalderen i Oppdal, det største på Vang, et på Strand på Lønst og et på Rise. Gravfeltet på Rise ligger i Kalvtrøa på Trenga, like sør for Risjære. Funna som er gjort her skriver seg fra ca. år 300 til år 1000. Gravfeltet besto opprinnelig av flere hundre gravhauger og var felles gravfelt for gardene i Drivdalen, ca 10 stk.

 

De døde ble gravlagt med bålferd (kremasjon). De ble gravlagt sammen med bruks- stas- og statusutstyr av forskjellig slag, som de hadde bruk for på reisen etter døden. Funna som er gjort på gravfeltet på Rise, og de andre gravfelta i Oppdal, gir oss god kunnskap om jernaldersamfunnet i bygda. Det er mange funn som stammer fra de britiske øyene og Irland. Dette er trolig plyndringsgods fra vikingferder og har kommet til Oppdal enten gjennom handel eller ved at Oppdalinger har vært i viking. Dette forteller oss at det har vært nær kontakt med utlandet, og at Oppdal ikke var et isolert lite samfunn oppe i fjella.

Videre forteller gravfelta oss om et samfunn med stor grad av likeverd mellom gardene. Dette ser vi på at det er forholdsvis liten forskjell på størrelsen på gravhaugene. Fra andre steder kjenner vi til at høvdinger holdt seg med svære gravhauger på egen grunn – dette kjenner vi ikke til i Oppdal. De rike gravfunna tyder også på at Oppdalssamfunnet var et relativt velstående samfunn. Trolig var det først og fremst ressursene i fjellet, og særlig villreinen, som la grunnlaget for denne velstanden (Kjell Haugland: Oppdals historie, side 16-18). 

Denne ca. 30 cm lange lystergaffelen ble funnet på gravfeltet på Rise i 1904. Den er fra vikingtiden eller kanskje enda tidligere, og har nok spiddet mang en laks i Driva.

(Foto fra Bøgda vår 1997.)

«Riseengelen» er laget i det kristne Irland en gang på 7–800-tallet og har trolig vært én av flere englefigurer som prydet et relikvieskrin. Vikinger har brakt figuren til Norge, og på 1800-tallet ble den funnet på gravfeltet på Rise.

(Foto fra Bøgda vår 1993.)