Drivdalen i vinden, Logo, mogop og moskus. Handel i DrivdalenKnapp venstre

Tilbake til historie

Engan filial

I 1957 startet Driva samvirkelag filial på Engan, det ble bygd et eget bygg til filialen. Senere ble det bygd til eget fryseri her, der folk kunne leie seg boks. Vareutvalget på filialen besto av dagligvarer, mest tørrvarer og frysevarer. Vanligvis besto bemanningen av en bestyrer og ei hjelp. De siste årene var det to ansatte som byttet på å være styrer hver sin uke. Bestyrere ved Engan filial: Bjørg Tekseum, Else Snøve, Signe Husa, Kjell Ålmen, Bjørg Norheim / Jorid Røhjell og Bjørg Norheim / Kirstin Engen. Utover 1980-tallet begynte befokningstallet på Engan å synke, det samme gjorde omsetningen på filialen. Som et  resultat av dette ble Engan filial nedlagt i juni i 1987.

 

Driva samvirkelag gikk inn i Oppdal samvirkelag i 1988, og ble drevet som filial fram til 2009. Etter sammenslåinga ble leiligheta i 2. etasje utleid. Styrere var Stein Jensen, etterfulgt av Turid Haugland og Grete Engen. 27. juni 2009 var nedleggelsen av den (foreløpig?) siste dagligvareforretningen i Drivdalen et faktum. Coop Marked Driva, Bua i dagligtale, var i tillegg til dagligvareforretning medlem av OASE og en viktig møteplass og formidlingskanal for drivdalingene.

Drivdalens handelshistorie

 

Loven om utvidet handelsrett som kom i 1866 gjorde det mulig for nærmest hvem som helst å starte med handel på landsbygda.

I Oppdal var det på 1860-tallet nærmere 20 personer som hadde fått innvilget handelsbrev. De siste tiåra av 1800-tallet, og de første tiåra av 1900-tallet var det mange som prøvde seg som landhandlere i Drivdalen. Særlig i anleggstida for Dovrebanen gikk handelen  livlig.

Anders og Anders

 

En av de som drev i noe mindre målestokk var Anders Eriksen Loe (f. 1831). I 1864 ble han av fogden ”medddeelt Handelsbrev paa Landhandel fra fast Udsalgssted i Opdals Formandskapsdistrict”. Han var eier av gården Nordigard Lo, og varesalget foregikk fra et rom i  stuebygningen. Da sønnen Anders (f. 1870) vokste til, hjalp han sin far med handelsvirksomheten, og butikken gikk nå bare under navnet ”Anders og Anders”

 

Da Anders E. Loe begynte sin handelsvirksomhet, lå nærmeste forretning nede ved Ålma, og når en ser bort fra at Thore Fossem drev litt småhandel på Rise, så hadde han nærmest monopol på handelen oppe i Drivdalen. Men med etableringen av Drivdalens Handelsforenning på Rise i 1871 ble det slutt på det. Den nystartede handelsforeningen hadde et langt større spekter i vareutvalg, og dessuten ble flere av oppsitterne  på Lo andelshavere i det nye handelsforetaket. Samme året kom også Mjøabua, og dermed falt kundegrunnlaget fra bl.a. Hevlesgårdene, Gissinger og Stordalen bort.

 

For Anders E. Lo førte den nye konkurransen til en katastrofal omsetningssvikt, og han hadde etter hvert ingen muligheter til å innfri gjelden til sine kreditorer. Samtidig hadde han store tap på utestående fordringer hos sine kunder. 25. februar 1892 så han derfor ingen annen utvei enn å erklære seg konkurs og overlate sitt bo til skifteretten.

(Erik Dørum: «Anders & Anders». En liten butikk på Lo, Bøgda vår 2002 s. 13-14)

Drivdalen Handelsforeing

 

Landhandlerne var ikke alltid populære. Hovedproblemet var at folk hadde lite penger, og at det som et resultat av det ble mye kreditsalg. Handelsmennene var avhengig av å få inn pengene sine og dermed måtte det ofte gå til rettslig inkasso med den upopulariteten dette medførte. Som en reaksjon på dette kom en oppblomstring av samvirkeforetak på 1870-tallet. Bønder slo seg sammen og drev handel i felleskap. (Kjell Haugland: Samvirkelaget er mi forretning, side 242-28)

 

I  1871 ble Drivdalens Handelsforening stiftet. I 1874 hadde foreningen 27 andelshavere. Foretningen var lokalisert i krysset ved tverrlina, i det huset som senere gikk under navnet Karenstoggo. Da laget ble stiftet var det stor optimisme, nærmeste virkelige konkurrent med et stort vareutvalg var Mjøabua. (Erik Dørum: Drivdalens Handelsforening, Bøgda vår 2001 s. 15-21)

 

Foreningen fikk i stedet et dramatisk endelikt. Bøndene som hadde startet foreningen hadde tatt på seg økonomisk ubegrenset ansvar for forretningens økonomiske forpliktelser. Dette sikret gode betingelser hos grossisten i byen, men bestyreren gjorde underslag, rømte i 1877 til Amerika, og etterlot forretningen i et økonomisk kaos. Grossistene hadde store utestående krav og andelshaverne måtte betale inn disse. Mange kom opp i et økonomisk uføre som de så bare en utvei fra, nemlig å reise til Amerika. Våren 1880 dro en av de største emigrantflokkene som noensinne  har reist fra Drivdalen, 60 personer totalt. Handelsbestyreren som stakk av skal ha hengt seg i Minneapolis, dermed kan en si at tragedien var total for alle parter. (Kjell Haugland: Samvirkelaget er mi forretning, side 242-28)

Bjørkåsbua

Våren 1904 bygslet Ole Bjerkaas (f. 1879) tomt like sør for Vinstrabrua av Ole E. Meslo på Holan og gikk umiddelbart i gang med å reise Bjørkåsbua. Ole Bjerkaas (Bjørkåsin) hadde tidligere arbeidet som handelsbetjent på Tynset, og 11. oktober 1904 fikk han handelsbrev og samme dag åpnet Bjørkåsbua. Ved utgangen av det første året hadde han 139 bokførte kunder, en kundekrets som omfattet de fleste husstandene fra Stordalen og Sætrumsmoen opp til fjellstuene på Kongsvold og Hjerkinn.

 

I perioden 1910-20 var det livlig anleggsvirksomhet oppe i Drivdalen, i forbindelse med bygging av Dovrebanen og gruvene i Vårstigen. Dette fikk stor økonomisk betydning for Bjørkåsbua. Selv etter at samvirkelaget ble startet i 1913 handlet mye av kusken på Bjørkåsbua ettersom de kunne handle på kreditt der. I 1910 startet Bjørkåsin også eget bakeri i Brustoggo, ei lita tømmerstue ved Vinstrabrua. Ferdinand Horvli var bakermester fram til han startet eget bakeri på Lønset i 1913, da overtok Henrik Kristiansen. I 1918 var mye av anleggsarbeidet på Dovrebanen fullført, markedet for bakevarer var ikke lenger like stort, og bakeriet ble nedlagt. 

 

I tillegg til å ha et rikt vareutvalg med nærmere 3000 vare, tok også Bjørkåsbua i mot varer som kundene produserte. ”Bjørkåsin” organiserte eget smørlag som i 1932 hadde 24 medlemmer. Han mottok også, omsatte, både selv og via kommisjonærer i byene: geitost, huder, skinn, egg og husflidsvarer, småvilt, ull og slakt av spekalv, killing og sau.

 

I 1958 var Bjørkåsin blitt 79 år, ingen i familien ønsket å fortsette forretningen. Bjørkåsbua ble kjøpt av Driva samvirkelag som først hadde manufakturavdeling der, senere ble den brukt til lager og boligdelen ble leid ut som feriested . Da Driva samvirkelag ble innlemmet i Oppdal samvirkelag i 1988 ble Bjørkåsbua solgt til private. Etter dette ble den først brukt til salgslokale for lokalt handverk, og senere til lappcamp framt til den brant ned til grunnen i 1992. (Erik Dørum: Bjørkåsbua, Bøgda vår 1993 s. 15-19)

Andre landhandlere i Drivdalen

 

Guttorm Hansen Haugen fikk handelsbrev i 1883, og drev landhandel i Karenstoggo der Rise handelsforrening holdt til fram til konkursen i 1878.Guttorm døde i 1889, da ble det trolig slutt på handelen der, men kona Karen fortsatte å bo i huset (derav navnet). .( Ola Bjerkås: Gards- og slektshistorie for oppdal, bind II Drivdalen, side 378).

 

Rise dampmeieri ble startet i 1894. Her ble det også drevet landhandel. I 1900 var Peder Aalbu meieristyrer og landhandler her. Dampmeieriet brant i 1903, og da ble det slutt på landhandelen her. Meieriet eksisterte fram til 1911.( Ola Bjerkås: Gards- og slektshistorie for oppdal, bind II Drivdalen, side 338).

 

I 1912 ble Oppdal mineralvannfabrikk startet i Rise meieris lokaler. Der var det også kafe. Fabrikken produserte brus, selters og fruktvin. Opdals minervannfabrikk ble avertert for salg i 1916, og 1917 flyttet Driva samvirkelag inn i disse lokalene.( Ola Bjerkås: Gards- og slektshistorie for oppdal, bind II Drivdalen, side 342).

 

Alfred Normann Ragnvaldson Rise og kona Gjertrud Rise (f. Halset) drev landhandel på Nystad – rett overfor ungdomshuset fra ca 1910. Fra 1913 leide de bort lokalet til nystartede Driva samvirkelag. Selv drev de landhandel på Nestavollan i noen år. Fra 1930-åra og fram til 1950- tallet drev Lalla (Olava) Riise kafe på Nystad( Ola Bjerkås: Gards- og slektshistorie for oppdal, bind II Drivdalen, side 304). 

 

I 1912 fikk også Trygve Jonassen handelsbrev for å drive handel på Nestavollan (Lars Gisnås: 100 år i Oppdal) .

 

Andre som hadde handelsbrev for å drive landhandel på Rise: Thore Ingebrigtsen Fossem, Barbro Olsdatter Rise, Ole E. Fjøsne og Even Sætrum (Erik Dørum: Bjørkåsbua, Bøgda vår 1993 s. 15-19).

Driva samvirkelag

Anleggsarbeiderne på Dovrebanen var fagorganiserte, og deres radikale ledere likte lite at private kjøpmenn som ”Bjørkåsin” skulle ha ”profitt” av anleggsarbeidet. 1913 tok Rise jernbanearbeiderforening initiativ til å få i gang et samvirkelag på Driva. Det møtte vel 50 personer, som tegnet ca 100 andeler, på stiftelsesmøtet. I mai samme år begynte Driva kooperative selskap sin virksomhet i leid lokale (Nystad) rett overfor ungdomshuset. (Erik Dørum: Bjørkåsbua, Bøgda vår 1993 s. 15-19)

 

Norges kooperative landsforening var blitt stiftet i 1906 . Nå hadde samvirket fått en organisasjonsform som gjorde det enklere og mindre risikofylt å drive denne formen for handel. Driva kooperative selskap, som i 1916 ble omdøpt til Driva samvirkelag, var det første samvirkelaget i Oppdal. Medlemmene både kjøpte og solgte varene sine gjennom samvirkelaget, først etter andre verdenskrig ble handelen enveis. (Kjell Haugland: Samvirkelaget er mi forretning, side 242-28)

 

I 1917 ble butikken flyttet til Rise meieris lokaler. Fra 1912 fram til 1916 hadde det også vært brusfabrikk og kafé i bygningen. I 1935 ble bygningen flyttet til sin nåværende plassering og ombygd. Samme år ble det oppført stall med garasje og vedskjul. Dette året ble samvirkelaget også utskilt fra Holan med eget bruksnummer og matrikkelnavnet Kvennhaugen. I andre etasje er det ei leilighet der bestyreren av samvirkelaget bodde. Bestyrere ved Driva samvirkelag: H.L. Rishaug (1917-1919), Jo Håker (1919-1947), Jo Øy (1947-1949), Gerhard Kvernrød (1949-1955), Henry Margido Skjetne (1955-1979), Kåre Ringli (1979-1988) ( Ola Bjerkås: Gards- og slektshistorie for oppdal, bind II Drivdalen, side 341).

 

Etter krigen bygde samvirkelaget fryseri nord for butikken, med utleie av bokser. Dette var før folk flest hadde fryser hjemme.

Butikk på LoeAnleggsarbeiderne på Dovrebanen var fagorganiserte, og deres radikale ledere likte lite at private kjøpmenn som ”Bjørkåsin” skulle ha ”profitt” av anleggsarbeidet. 1913 tok Rise jernbanearbeiderforening initiativ til å få i gang et samvirkelag på Driva. Driva samvirkelag
Våren 1904 bygslet Ole Bjerkaas (f. 1879) tomt like sør for Vinstrabrua av Ole E. Meslo på Holan og gikk umiddelbart i gang med å reise Bjørkåsbua.

Skannet fra postkortsamlingen til Morten Mellemseter

Olaf Skaslien kjører vatn fra elva

Foto © Bjørg Norheim

Foto © Jenny Kristin Heggvold

En liten butikk på Lo