Drivdalen i vinden, Logo, mogop og moskus. Seterdrift i Drivdalen
og tilstøtende dalføre
Knapp venstre

Tilbake til historie

Livet på sætra

 

De fleste gardene hadde fra gammelt av sæter, enten oppe i lia, eller over skogbandet. Her flyttet de opp med kyrne og geiter for de som hadde det, om sommeren for å utnytte beiteressursene i utmarka. Ungdyr, kalver og grisen var gjerne også med til sæters. På sætra var det vanligvis også et stykke innmark, en vang, som ble slått. Fôret ble lagra i ei høyløe og kjørt ned med hest på vinterføre.

 

Sæterjenta kunne være kona på gården, men var ofte ei ugift ungjente eller ei eldre ugift tjenestejente. I tillegg var ungene på garden gjerne med til sæters for å gjete ungdyr og kalver.

 

Sætra var som en liten gard i miniatyr. Sæterbua var tredelt med oppholdsrom (bua) der sæterjenta og gjeterne bodde, arbeidsrom (skjæle) der storgryta som osten ble koka i sto, og lagerrom (kjillar) der ost, rømme og smør ble lagra. Fjøset der kyrne ble melka og lå om natta lå helt i utkanten av sætervangen og hadde utgangsdør for kyrne ut av sætervangen slik at kyrne ikke kom inn på vangen. Grishuset hørte også med. Grisen var med til sæters for å ta seg av avfallet fra produksjonen. På sætervangen sto det i tillegg ei høyløe til å lagre det gode sæterhøyet i (Kjell Haugland: Oppdals historie, side 90). På en del sætre var det også eget kalvhus og kokhus til ysting.

 

Arbeidsdagen i sætra var delt inn i faste gjøremål. Her følger et eksempel fra kvardagen til sæterjentene Jorid Røhjell og Gjertrud Heggvold, som var sæterjenter på henholdsvis Ålbussætra (Løkkjsætra) på Mælia og Nordigardssætra på Loslia på 60 og 70-tallet.

 

Sæterjenta sto opp kl. 5 . Det første hun gjorde var å tenne i ovnen og sette på vann. Så gikk hun i fjøset og skrapte møkk hos kyrne som hadde ligget inne i fjøset om natta. Når dette var gjort var vannet på ovnen inne blitt varmt nok til å legge jurklutene i. Nå sto melkinga for tur, for hånd selvfølgelig. Kl 7 skulle fjøsstellet være ferdig og kyrne slippes ut. Her fulgte sæterjentene på de ulike sætrene med hverandre, så det gjaldt å ikke forsove seg.

 

Etter at kyrne var utslept skulle melka separeres, og deretter skulle seperatoren og fjøset vaskes. Kalvene fikk separertmelka, deretter ble også de sluppet ut. Fløten ble syrnet til rømme. Nå var det tid for frokost, gjerne skikkelig sæterkost med rømme. Etter dette fulgte gjerne en formiddagskvil. Nå var det litt fritid, og sæterjentene besøkte gjerne hverandre.

 

I 17-tida var det tid for kveldsstellet. Kyrne kom vanligvis hjem til sætra i god tid før melking. Utover sensommeren når det ble lengre å gå etter maten kom de gjerne noe senere. Hvor flink kyrne var til å komme hjem til melking varierte selvfølgelig, og på enkelte sætre var kyrne mer ”umulige”, og måtte hentes. Før kyrne ble sluppet inn i fjøset ble det gitt kraftfôr slik at de gikk båsene sine. 

 

En gang i uka skulle smøret kjernes. Rømmen ble tatt fram dagen før for temperering. Å dra sveiva på kjerna var tungt arbeid og hjelp fra bygda var kjærkomment. Etterpå skulle smøret skylles og eltes. Til slutt måtte alt utstyret og golvet vaskes. Arbeidet med smøret tok gjerne nesten hele dagen. Smøret ble senere kjørt ned i smørkasser og sendt til meieriet.

 

En gang i blant ble det kokt gomme, kvitost eller gammelost. Melka ble hellt spenevarm i storgryta og løype ble tilsatt. Til kvitost og gammelost ble osten så tatt opp i et klede og mysen presset ut. Osten ble lagt i ostkjørel. Mysen ble så brukt til kalvefôr eller kokt inn til brunost eller ”mussusmær” (prim). Ved gommekoking ble ikke osten tatt ut av gryta, den ble kokt sammen med mysen til mysen kokte inn og massen ble brun. Etterpå skulle gommen røres kald og legges i kjørel. Å koke gomme tok hele dagen, det var om å gjøre å fyre hardt nok til at en bli ferdig til kveldsstellet i fjøset. Samtidig måtte gommen for all del ikke brenne seg. I Mælia brukte de å koke gomme hver sin dag på sætrene. Når den ene koka var de andre sæterjentene på besøk for å hjelpe til og smake.

 

Med jevne mellomrom var det sæterlag. Da ble alle sæterjentene i sætergrenda invitert. Det var vanligvis et sæterlag på hver av sætrene for sommeren. Før sæterlaga måtte det vaskes skikkelig i både bu og fjøs, de andre sæterjentene skulle ikke få noe å utsette på stellet på sætra. Serveringa var enten middag eller skikkelig sæterkost med rømme.

 

Det var vanlig å flytte til sæters ved sankthanstider, og hjem igjen rundt midten av september.

 

Den sætra som ligger lengst sør på østsida av Drivdalen er Gåvvålisætra,

som tidligere tilhørte Kongsvold fjellstue. Videre nordover ligger det sætre i Vårstigen, Vinstradalen, Mælia og Loslia. På vestsida finner vi sætre i Tronddalen og Åmotsdalen. Grønbakken som egentlig er en fjellgard har også vært brukt som sæter i nyere tid. En del garder i Drivdalen har hatt og har sætre i Unndalen.

 

En annen form for utnytting av fôrressursene i fjellet er de gamle fjellægrene. For å utnytte beitet i høgfjellet, og samtidig beskytte dyra mot rovdyr, ble flokken samlet ved fjellægeret om nettene. På lægrene var det vanligvis et kve til å samle dyra i og ei lita bu som gjeteren overnattet i. Ordet læger kommer av at gjeteren ”låg” der med drifta. Både sau, geit, hest og ungdyr og okser av storfe ble gjett på denne måten. Etter hvert som beitet ble dårlig flyttet gjeteren drifta til et nytt læger. I fjellområdene rundt Drivdalen er det kjent gamle fjellæger: i Vetlvonin , ved Elgsjøen, i Skoresdalen ved Ristjønna, i Brattstigen, på Bruhøa, ved Skortan, Hemtjønna, Bekkjlægeret, på Tangen, Ryggen i Åmotsdalen. Flere av de gamle fjellægrene ble etter hvert tatt i bruk som sætre, dette gjelder blant annet Vetlvonslægeret og Tanglægeret (Ola J. Rise: Oppdalsboka I, side 131-143). Se også: Erik Dørum: De gamle driftelægrene i Søraustfjellet (Bøgda vår 87 s. 24-32)

 

 

Ønsker du å lese mer om sætring i Drivdalen?

Ola Bjerkås: Loslisetrene (Bøgda vår 99 s. 35-41)

Agnes Loe Dalen: Sæterliv og heimsætrer i Loslia (Bøgda vår 95 s. 71-73)

Erik Dørum: Setrene i Vårstigen (Bøgda vår 1984 s. 46-53)

Per Forbregd: Setre på øst- og sydsiden i Oppdal(Olav Snøfugls trykkeri)

Per Forbregd: Melia. Om setrene og eiendomsforhold (Bøgda vår 95 s. 65-69)

Willy Olsen: Setre og utslåtter i Åmotsdalen (Åmotsdalne i fortid og nåtid, Storskrymten spaserklubb 2000 s. 7-15)

Mer informasjon om de forskjellige setrene i

Drivdalen og sidedalene.


Se Setre i Drivdalen i et større kart.
Seperaotar og smørkjerne 
Gommekoking

Seperaotar og smørkjerne

Gommekoking

Foto © Jenny Kristin Heggvold

Foto © Jenny Kristin Heggvold

Sæterliv på Loeslia ca. 1944
Sæterjenta og stuten.
Gjertrud Loe på Nordigardssætra 1957
På vei til Loeslia for å hente ned sæterhøy.
Sæterjenter på Mælia. 
Annbjørg Langset og Jorid Loe

Sæterliv på Loeslia ca. 1944

Sæterjenta og stuten.

Gjertrud Loe på Nordigardssætra 1957

På vei til Loeslia for å hente ned sæterhøy.

Sæterjenter på Mælia.

Annbjørg Langset og Jorid Loe

Foto © Jenny Kristin Heggvold

Foto © Jenny Kristin Heggvold

Foto © Jenny Kristin Heggvold

Foto © Jorid Loe

  
  
  
  
  
  
  
  
  
  

Drivdalen sør inkl. Vårstigen

Vinstradalen

Loslia og Mælia

Trondalen, Skoreslia og Åmotsdalen

Unndalen