Drivdalen i vinden, Logo, mogop og moskus.

Leirskifer blir taktekke

På 1800-tallet ble det etter hvert vanlig å bruke heller av leirskifer som taktekke. Skifertak hadde lengre varighet enn de tradisjonelle torvtakene, som måtte legges på ny etter 30–40 år, og ble sett på som «finere» fordi de hadde et bymessig preg. Det store gjennombruddet fikk skifer som taktekke under den store moderniseringsprosessen i jordbruket fra 1860-åra og utover – det såkalte «hamskiftet». På de mange nye, store driftsbygningene og våningshusene som ble oppført i denne tiden ble det lagt skifertak.

         Fra midten av 1800-tallet foregikk det også et betydelig salg av takskifer fra Oppdal til byene. Blant annet fikk pleiehjemmet for spedalske på Reitgjerdet i Trondhjem og Gaustad sinnssykehus i Kristiania taktekke av oppdalsskifer. Da Dovrebanen ble anlagt i åra rundt første verdenskrig, ble det brukt skifer på de fleste bygningene langs banen.

         Det aller meste av takskiferen ble tatt ut fra brudd i Gjessengerdalen, i fjellet noen kilometer sør Oppdal sentrum. Arbeidet var slitsomt, ikke minst transporten med hest og slede ned fra fjellet til riksveien. Lia var bratt, og man måtte bruke forskjellige knep og hjelpemidler for å holde styring med de tunge steinlassa.

         Det ble drevet uttak av takskifer i Gjessengerdalen fram til 1950-åra. Da begynte nye taktekkingsmaterialer å komme på markedet og fikk stor popularitet, ikke minst eternitten. Mot den måtte leirskiferen gi tapt. Men på denne tiden, da historien om taksteinproduksjon i Oppdal kom til veis ende, var det bygget opp en livskraftig industri basert på kvartsittskifer lenger sør i Drivdalen, ved Klevan.

 

 

Oppdalsskifer blir grunnlag for en industri – og en merkevare

I lange tider, sikkert tilbake til forhistorisk tid, hadde bøndene gjort seg nytte av kvartsittskifer fra Drivdalen og andre steder i bygda. Skiferhellene ble brukt som båsskiller i fjøs, foran inngangsdører og som golvdekke. De ble slått i ønsket fasong med en tung hammer.

         Fram til første verdenskrig ble denne ressursen kun utnyttet lokalt, først og fremst fordi det ikke var regningssvarende å transportere en så tung vare over lengre avstander med hest. Men situasjonen ble en helt annen da Dovrebanen kom i drift i 1921. På denne tiden ble det også utviklet en teknikk som gjorde det mulig å «hogge» skiferen, slik at den fikk rette kanter. Det åpnet for industriell produksjon av en rekke skiferprodukter, fra murstein til trappeheller og bord i forskjellige fasonger.

Det var Olaf Skaslien, bygningssjef på dovrebaneanlegget, som utviklet hoggingsteknikken og gjerne kan betegnes som skiferindustriens «far». Skaslien sikret seg tidlig i 1920-åra retten til å ta ut stein på eiendommen Sætra og etablerte den første skiferbedriften, sammen med Olav Skjødskift. Ved slutten av tiåret sysselsatte den ferske skiferindustrien i Klevan over et halvt hundre mann, og produktene ble solgt både i inn- og utland. Oppdalsskiferen vant flere priser for sin kvalitet, blant annet ble den tildelt sølvmedalje ved en utstilling i Barcelona i Spania i 1929. Oppdalsskifer ble etter hvert et begrep – en merkevare for bygda.

Fram til midten av 1900-tallet ble uttaket av skifer fra fjellet og bearbeidelsen av den stort sett utført manuelt. I de første tiåra ble også hogginga av steinen gjort ute året rundt, i all slags vær. Arbeidet kunne være svært slitsomt og gjerne også helseskadelig. Arbeiderne kom fra forskjellige kanter av bygda, og brukte sykkel til og fra jobben. Noen ukependlet og tilbrakte arbeidsuken i brakker på arbeidsplassen.

Fra 1950-åra begynte teknikken å holde sitt inntog også i skiferindustrien, og arbeidet ble etter hvert fysisk lettere. De tunge løfta kunne utføres med gravemaskiner, transporten med lastebiler. Det ble også satt inn arbeidsbusser, slik at arbeiderne slapp den slitsomme syklingen til og fra jobb.

Mot slutten av 1900-tallet gjennomgikk skiferindustrien betydelige strukturelle endringer. De mange små bedriftene, som gjerne bare hadde et par ansatte og holdt til i enkle hoggarskur, forsvant etter hvert, og produksjonen ble konsentrert til noen få større firma. En hovedårsak til denne utviklingen var at det ble for vanskelig for småbedrifter å ta tunge investeringer i anleggsmaskiner og tidsmessige produksjonshaller.

I dag er skiferproduksjonen i Oppdal i all hovedsak knyttet til tre bedrifter: Minera Norge AS, Oppdal Sten AS og Palmer Gotheim Skiferbrudd AS. Disse bedriftene sysselsetter ca. 115 personer og har en samlet omsetning på ca. 100 millioner kroner.

Oppdal er blitt et sentrum i norsk skiferindustri. Her ligger hovedkontoret til Skandinavias største skiferbedrift, Minera Norge A/S. Firmaet driver skiferproduksjon i Otta,  Alta – og i Sverige.

 

 

Kilde, Kjell Haugland.

Oppdalsskifer
Peis i Oppdalskifer

Skiferindustrien i Oppdal –

en kort historikk

 

To skifertyper – to historier

Oppdal har betydelige forekomster av skiferstein, i to varianter: leirskifer og kvartsittskifer. Den førstnevnte finner vi hovedsakelig i den østlige delen av bygda, spesielt i Gjessengerdalen, mens de største forekomstene av kvartsittskifer ligger i sør, ved Klevan og Sæterfjellet i Drivdalen. Det er også en del skifer av denne typen vest i Oppdal og i Trollheimen.

         Oppdals skiferforekomster har spilt en betydelig rolle i bygdas historie. Gjennom tidene har skiferstein vært benyttet til forskjellige formål på gardene, men fra midten av 1800-tallet ble den også en salgsvare med kjøpere blant annet i Trondhjem og Kristiania. I det neste århundret ble det skapt en industri av denne lokale ressursen. Den skulle etter hvert gi sysselsetting til mange oppdalinger og store inntekter til kommunen.

         Egentlig har skiferindustrien i Oppdal to ganske forskjellige historier, knyttet til de hver sin skifertype. Det begynte med leirskifer og takstein.

Peis i Oppdalskifer

Knapp venstre

Tilbake til historie