Drivdalen i vinden, Logo, mogop og moskus. Fjellrev i Drivdalen

Fjellrev (Alopex lagopus) er også kjent som polarrev og arktisk rev. Fjellreven, som er eneste art i fjellrevslekten (Alopex), er et lite rovdyr i hundefamilien. Som art regnes fjellreven som direkte truet i Norge,  Sverige og Finland, og står der på nasjonal rødliste over truete arter, men ellers i leveområdet er den på ingen måte truet.

 

Beskrivelse:

Fjellreven er tilpasset et arktisk klima og har derfor en tett og svært varmeisolerende pels som tåler ekstrem kulde. Omkring 70 % av pelsen er underpels, noe som setter den i stand til å tåle temperaturer ned under minus 35°C uten å måtte øke forbrenningen. Fjellrev er også den eneste revearten som har runde ører.

I vill tilstand kan man regne med at fjellrev lever i opp mot 6–10 år, og opp mot 20 år i fangenskap. I snitt lever de kortere, ca. 3–4 år i vill tilstand. Fjellreven er ca. 25 % mindre enn rødreven og blir derfor ofte fortrengt der begge finnes. I Norge veier en fjellrev ca. 2,5–5,0 kg. Kroppslengden er ca. 46–73 cm fra snutespiss til halerot. Halen kommer i tillegg og utgjør gjerne ca. 25–52 cm.

 

Fjellreven finnes i fargevariantene hvit (såkalt hvitrev) og blå (såkalt blårev), men hvit er mest vanlig. Forskerne regner således med at omkring 95 % av alle fjellrever er hvitrever. Blårev finnes hovedsakelig på øyer som Jan Mayen, Island og Grønland.

 

Hvitrev er ensfarget hvit om vinteren, men blir brun på ryggen og lårene og gul i buken om sommeren. Hvitreven holder til i snørike områder. Selv om den er nærmest helt hvit vinterstid er den altså ikke en albino.

Leveområdet i Norge

Siden 1994 er det i norsk sammenheng påvist yngling av fjellrev på Finse, på Dovrefjell, i Lierne, på Børgefjell, på Saltfjellet, i Narvik, i Indre Troms, på Kjølifjellet, i Alta, på Ifjordfjellet og på Varangerhalvøya Ynglingen gir også et godt geografisk bilde av hvor det finnes fjellrev i Norge.

 

Matvaner og reproduksjon

Fjellreven er en opportunist som spiser nærmest alt den kommer over. Den viktigste matkilden er smågnagere, og da spesielt lemen. Kadavre av reinsdyr er også viktig, spesielt i år med lite lemen. Hare, fugl, egg, bær, planter og matavfall fra mennesker blir også spist.

 

Fjellreven hamstrer mat når det er overskudd. Den deler opp maten i mindre biter og graver den ned for senere bruk. Hamstringen er nødvendig for å kunne overleve, spesielt siden tilgangen på føde svinger sterkt gjennom året. Forskere har fastslått at fjellreven bruker både luktesans og hukommelsen for å finne igjen maten.

Fjellreven som er dagaktiv og lever i monogame parforhold alene eller i små familiegrupper. Den har et enormt stort revir, som regel mellom 8 000 000 og 60 000 000 dekar, som hevdes under sommersesongen.

Selv om arten kan reprodusere seg utenom såkalte smågnagerår, så er det en nøye sammenheng mellom disse. I gode lemenår kan fjellreven føde opp mot 25 valper, selv om dette er sjelden. I år med normal næringstilgang fødes gjerne 3–6 valper i snitt.

 

Parringstiden er i mars – april og valpene fødes ca. 50 dager seinere. De forlater gjerne hiet første når de er ca. fire uker gamle. Da er de gjerne sjokoladebrune i fargen og har en kort hale. Ved åtte ukers alderen har de gjerne fått de voksnes pelsfarge. Halen har vokst noe, men er fortsatt relativt kort og tynn. Etter tolv uker begynner halen å ligne på de voksnes haler, selv om noe fortsatt gjenstår. Valpene har nå også gjerne begynt å utforske terrenget rundt hiet, og tar seg ofte små turer på egenhånd.

Fjellrevens hi kan være svært store og er ofte gamle. Hiene skiller seg ut fra omgivelsene ved at årelang bruk og gjødsling har gjort området rundt frodigere. I en undersøkelse gjort i Norge var størrelsen på hiet i snitt 363 m² og hadde hele 27 åpninger. Fjellreven har et mer avslappet forhold til revir enn mange andre arter i hundefamilien, slik at flere rever av og til kan dele hi.

 

Avlsprosjektet for fjellrev på Sæterfjellet

 

Kan fjellreven reddes ved oppdrett i fangenskap?
Dersom isolerte fjellrevbestander i dag er for små til å overleve i høyfjellet så trenger disse bestandene aktiv hjelp for å komme opp på en størrelse der den normale dynamikken kan fungere igjen. Et tiltak er å avle opp fjellrev i fangenskap, for så å sette dem ut i fjellet igjen. NINA har derfor satt i gang et forskningsprosjekt for å få klarhet i om det i det hele tatt er mulig å avle opp vill fjellrev i fangenskap, og å sette avkommet ut i høyfjellet igjen. Dersom dette lykkes, kan utsetting hjelpe
små lokale fjellrevbestander med å gjenetablere seg. Ved å redusere avstanden mellom isolerte bestander knyttes de sammen igjen. Kontrollerte parringer i fangeskap og planlagte utsettinger vil også bidra til å redusere de negative effektene av innavl.

 

Sæterfjellet avlsstasjon ble tatt i bruk 20 oktober 2005. Her har hvert par en innhegning på 2,5 daa hver, bestående av naturlig fjellterreng. Det er satt inn kunstige hi med videoovervåkning. Og bygd opp kunstige steinurer.

Forskningsprosjektet består av flere komponenter:

Innfanging av vill fjellrev – fra ulike geografiske områder for å unngå innavl.

Reproduksjon i fangenskap – det er valpene til avlsdyra som vil bli forsøkt satt ut i naturen igjen.

Forsøk på utsetting – utsetting av valper på egna lokaliteter, dette skal være ”myk utsetting” med tilbud om mat og skjul i en overgangsperiode.

Status i oktober 2009 var at det var født 11 kull med i alt 64 valper. 47 av disse er satt ut i naturen, de fleste høsten 2008. Foreløpig tall tyder på minst 50% overlevelse det første året etter tilbakeføring.

 

Les mer om avlsprosjektet på NINA