Drivdalen i vinden, Logo, mogop og moskus. Mogop, Mosippa, Pulsatilla vernalis

Den rike floraen i Drivdalen og  på Dovrefjell ble oppdaget av botanikeren G.C. Oeder som i 1755-60 reiste i Norge for å samle stoff til verket Flora Danica, som også omfattet Norge. Knutshø sitt ry som rikt plantefjell kom først etter botanikeren M.N. Blytts besøk i 1836. Blytt var professor ved universitetet i Christiania. Etter den tid har norske og utenlandske botanikere, studenter og amatører valfartet til Dovrefjell. I perioder var særlig Kongsvoll-Knutshø-området gjenstand for intens innsamling av planter. Aktiviteten var så stor at Norge her fikk sitt første botaniske verneobjekt i 1911.

Flere av plantene som Kongsvoll-Knutshø-området ble så kjent for, har senere vist seg å være utbredt vestover i Sunndalsfjella, nord til Trollheimen, nordøstover i Oppdal og Tynset og østover til Folldal.

 

Den rike floraen på østsida av Drivdalen er knyttet til de kalkholdige bergartene i Trondheimsfeltet; en geologisk formasjon som består av grønnstein, fyllitt m.m. For uten Knutshø er det rik flora i fjellområdet øst for Drivdalen og Vinstradalen (Oppdal), Råtåsjøhøi, Høggia, Pigghetta-Storhø (Folldal), i dalen mellom Dombås og Hjerkinn og i Grimsdalen (Dovre) og Grøvu-området (Sunndal). Dette står i sterk kontrast til fjellene på vestsida av Drivdalen, hvor næringsfattige bergarter dominerer.

Noen av fjellplantene er funnet svært få steder i disse fjella, eller innen et avgrenset område. Andre er ganske vanlige. Floraen inkluderer både sørlig unisentriske arter - arter som bare vokser i sørnorske fjell, og bisentriske arter som finnes både i nordnorske og sørnorske fjell, men med en større utbredelsesluke mellom sør og nord. Konsentrasjonen av arter i Dovrefjell-området ga opphav til ”overvintringsteorien” - en teori om at plantene hadde overlevd istidene på områder som stakk opp over isen (nunatak eller refugier). I dag mener en at utbredelsen av fjellplantene kan forklares ved en kombinasjon av overlevelse på steder som var isfrie, innvandring i flere ”bølger” etter istiden og ved evolusjon de siste 10 000 år, men siste ord er kanskje ikke sagt.

 

Fjellhagen på Kongsvold har bare en forsmak på Dovrefjells arter. For å finne flere, må du ta beina fatt, enten vestover gjennom de mer næringsfattige delene av Dovrefjell – Sunndalsfjella nasjonalpark, langs Pilegrimsleia eller opp til Sør-Norges mest kjente plantefjell - Knutshøene.

 

Husk at plantelivet i Hjerkinn/Kongsvoll/Drivdalen landskapsvernområde og i nasjonalparken er vernet – det er ikke tillatt å forstyrre planter unødig eller å felle tørre stammer og hule trær.

 

VITENSKAPSMUSEET  

Mogop "Pulsatilla vernalis"

 

Mogopen er kanskje den mest kjente av de sjeldne plantene på Dovrefjell. Den blomstrer tidlig i mai der hvor det er blitt noen små barflekker. Den er en hårete, flerårig urt som blir 10-20 cm høy. Den grunnstilte bladrosetten overvintrer og er alltidgrønn. Grunnbladene er bredflikete, mens de tre kransstilte stengelbladene er delte i trådformede fliker og sitter oppunder blomsten. Blomstene er tett gullhåret. De er først opprette, seinere nikkende, er 4-6 cm i diameter og har 6 blomsterblad som er fiolette utvendig og hvite eller svakt lydfiolette innvendig.

Fjellflokk, Polemonium caeruleum, Jakobsstige

Fjellflokk ”Polemonium caeruleum” eller Jakobsstige

 

Er en flerårig plante (staude) som blir inntil 90 cm høy. Opprette, innhule stengler med korte hår øverst. Rosettbladene og de nederste bladene på blomsterstengelen er langstilkete, oftest med 10-12 par småblad (ser ut som en stige, derav navnet Jakobsstige). De øvre bladene er nesten ustilkete og med færre småblad. Skålformede blomster som sitter i sammensatte klaser i toppen av stenglene. Blomstene er en- eller tokjønnede, ca. 1,5 cm i diameter og har normalt en lavendelblå farge. Planter med hvite eller rosa blomster er imidlertid vanlig.

Store Norske leksikon

Oppdal er omkranset av landets rikeste fjellplanteområder. Dovrefjell Nasjonalpark med Knutshø, Vinstradalen og Drivdalen er unike i så måte. Her vokser sjeldne planter som norsk malurt, mogop og den vakre gule fjellvalmuen.
Dette er planter som har overvintret den siste store istiden i Norge.

*  Plantelivet i Oppdal er frodige høgstaudelier i fjellbjørkeskog med opptil 2,5m høye urter. Tyrihjelm, taüt (Lactüca), like frodige lier med meterhøye storbregner (Athyrium), åpen, fattig furuskog og store åpne myrflater med molte. Det mest fremtredende i Oppdals landskapet er snaufjellet, den alpine region. Skog-grensen ligger på ca 1100moh i øst og går ned mot 900m i vest.
De karplantene som har sin hovedutbredelse i fjellet kaller vi fjellplanter og vi regner ca. 250 arter til fjellplantene.
I tillegg kommer lav, mose, sopp og alger.
De områdene i fjellet hvor du finner flest arter, kalles for rike plantesamfunn som for
eksempel reinroserabbene. Vi finner dem på løse, kalkrike bergarter som glimmerskifer, granatglimmerskifer og mindre omdannede leirskifere. Så snart vi kommer på gneiser/granitter som er harde og sure bergarter forsvinner de rike plantesamfunnene.

*  Snødekket om vinteren bestemmer fordelingen av de ulike artene i terrenget. Dette gir karakteristiske mønster, plantesamfunn, som går igjen i alle fjellområdene i Oppdal. Fjellet inneholder en rekke interessante arter. Noen er insektetende, soldogg (drosera), noen snylter på andre planter, fjelløyentrøst (Eüphraria), mange er gode salatplanter, fjellsyre (Oxyria), flere egner seg til thè og likører, einer, tyttebær og soldogg. Noen har fantastiske farger, snøsøte (Gentiana), fjelltjæreblom (Viscaria), gullmyrklegg (Pedicülaris).

*  Det finnes mange orkideer; brudespore (Gymnadenia), svartkurle (Nigritella nigra), fjellkurle (Chamorchis), kvitkurle (Leücorchis). Noen har et merkelig utbredelsesmønster; høyfjellsklokke (Campanüla) finnes i to atskilte områder i Skandinavia, i oppdalsfjellene og i Nord-Skandinavia. Det samme gjelder oppdalssildre (Saxifraga-Opdaliensis). Norsk malurt (Artemisia Norwegica) har sin hovedutbredelse i Oppdal og finnes ellers bare på et fjell i Skottland og noen få steder i Uralfjellene.

*  Fjellvalmuene (Papaver radicatum.call.) er et kapittel for seg selv, og det opptrer en rekke raser i Sør-Norge og i Oppdal har vi 3 av disse artene. Fjellkurle (Chamorchis alpina) finnes i Mellom-Europas fjell og den gjør så et sprang i sin utbredelse til Skandinavia og Oppdal. Så snart snøen forsvinner vokser rødsildre og mogop fram og de blomstrer allerede i april/mai mellom snøflekkene. Her kan botanisering og vårskitur anbefales som en fin kombinasjon.
Når enda mer av fjellet dukker fram fra vårsnøen eksploderer rabbene i en blomsterprakt du sjelden eller aldri ser andre steder i verden.
Hvit og rød fargeprakt er drysset utover rabbene og gir et uforglemmelig inntrykk.

*  Juni/juli er den rikeste blomstringstiden i oppdalsfjellene.


Kilde: Harald Taagvold

 

Brudespore (Gymnadenia conopsea)Svartkurle (Nigritella nigra)

Svartkurle (Nigritella nigra)

Svartkurle er en av de mer staselige orkidéene, men det er ikke mange forunt å få sett den. Den er nemlig sjelden både i Norge og på Europeisk basis. Svartkurle blir opptil 20 centimeter høy, og den har lange, linjeforma blader oppetter stengelen. I toppen av hver plante sitter et kulerundt hode med mange mørkerøde, vakre blomster.

Genetisk sett tilhører egentlig svartkurle samme slekt som brudespore (Gymnadenia conopsea), og disse to artene kan danne hybrider. Hybridene kalles brudekurle (Gymnigritella runei). På grunn av forskjeller i utseendet føres imidlertid fortsatt svartkurle til slekta Nigritella.

Wikipedia

Brudespore (Gymnadenia conopsea)

 

art i orkidéfamilien (marihåndfamilien). Vakker, inntil 5 dm høy, flerårig plante som ligner flekkmarihånd, men bladene er uten flekker og blomsten har krum spore, dobbelt så lang som fruktknuten. Blomsterbladene er sterkt velluktende, de er rødfiolette og har overflatestruktur som minner om porselen. Brudespore vokser på kalkgrunn og er i Norge utbredt både i lavlandet og i fjellet.

 

Store Norske leksikon

Foto © Sigmund Rise

Foto © Sigmund Rise

Foto © Sigmund Rise

Foto © Sigmund Rise

Floraen i Drivdalen