Drivdalen i vinden, Logo, mogop og moskus. Borghild HeggvoldKnapp venstre

Tilbake til kunst og kultur

Svarthaugen, det er veslegut

Ved Skortan

Foto © Jenny Kristin Heggvold

  
  
  
  
  
  
  
  
  
  

Borghild Heggvold ble født 4. oktober 1922 som eldst av fire søsken på garden Heggvollan. Barndommen var preget av gardsarbeid, og fra hun var 8 var hun også med mor si på Kløftsætra på Loslia. Interessen for dyr, skog og fjell ble tidlig vekket, som hun sa selv: ”det var hele verda for meg”.

 

Ola Setrom var læreren hennes på skolen. Han leste mye for elevene, både fra eget forfatterskap, og dikt og romaner av andre forfattere. Slik ble Borghilds interesse for litteratur og lyrikk vekket. Ola Setrom var et stort forbilde for henne, og hun refererer ofte til hans diktning i prologene sine. I tillegg betydde tida i Drivdalen ungdomslag mye. Der var hun blant annet med å sette opp små teaterstykker og skjetser, de skrev lagsavis og hadde boksirkler.

 

I 1947 ble hun ansatt som kontrollassistent for meieriet, en jobb hun hadde helt til hun ble pensjonist. I en mannsalder reiste hun rundt på gardene og sætrene i bygda og veide melk, tok prøver og satte opp fôrplaner. Ved siden av jobben drev hun med sau. Sauholdet var hennes store lidenskap, og området rundt Tanglægeret og Skortan der sauene hennes beitet var hennes andre hjem.

 

Et av de første dikta vi kjenner til at Borghild skrev er ”Åt Unndalen” i 1947, den første sommeren hun for fra sæter til sæter som kontrollassistent. Her er det nettopp møtet med naturen hun beskriver.

 

I 1966 flyttet Borghild til Søsto Nerlo med sauene sine, her fikk hun kanskje også inspirasjon fra minnet om kulturbærerne ”Nerloskaran” som bodde der før henne.

 

Borghild ble mye spurt om å skrive prologer til ulike arrangement, og mange av prologene sto på trykk i lokalpressen. Hun var selv svært engasjert i mange lag og frivillige organisasjoner og ble æresmedlem både i Sør-Trøndelag sau og geit, i Oppdal museumslag og i Fremad 4H. Borghild fikk aldri egne barn, men var hele familiens tante, og etter hvert gammelfaster og gammelmoster (gammeltante). Mange er de ungene og ungdommene som har vært med Borghild på fjellturer og sauleting, hun lærte oss mye om naturen og ikke minst å ”tållå ekt Oppdaleng”.

 

Borghild bodde på Nerlo og drev med sau helt til høsten 2000, da hun fikk slag og ble lam på venstre side. De siste 8 åra satt hun i rullestol på Oppdal helsesenter. Borghild ga ikke opp av den grunn, hun fortsatte å skrive, blant annet hadde hun en artikkelserie om gamle matskikker i Opdalingen. Hun var på pilegrimsvandring, sledetur med scooter og på mange fjellturer. Da Oppdal kulturhus ble bygd, ble hun en flittig besøkende der.

Borghild døde på helsesenteret 19. januar 2009.

 

Somaren 1947

Åt Unndalen

 

Eg var her da livet og våren kom strøymande

leikande lett over vidde og voll.

Dalen låg i svævnen, dormande, drøymande,

men vakna av sola som stig over koll.

Vakna av fuglom som ovunders let,

og fjellbekk i liom som lo og som gret,

og leikande fôr i tan over fenne.

 

Det rann unda fenne, ein såg kor dei svann,

og gras-stråa grøne or jordskorpa lyste.

Viddin vert grøne, våren i fjellheimen vann,

desse junidagar ikkje eg bort vil byte.

Rypemor klukka i kjerrom og viom

flyttfuglar song oppi fjellom og liom

så lokkande, yrande ongt er det livet.

 

Så var det juli da eg kom att,

regnværet sjoa og dreiv forbi nova.

Berre ein blå dis skilde dag og natt,

kvifor treng menneskja no å sova?

Nei no skulde dag og natt væra eitt,

berre setja seg ned og blunda ein skvett

når hardast ein trong det.

 

Denne vare stilla ikkje lenger rår,

fjella er fulle tå fenad og folk.

Høgsommar er det med himmil så klår,

men sola og ljoset har sige attende ein bolk.

I morgonar tile når solskiva seglar

over lia og høgda som i tjønna speglar

da er det veunderleg godt her å leva.

 

Da jublar i endelaus glede mi sjel

og syng om eit fjell-Noreg, vonfulle rike,

der menneskjeborn ikkje av jord er ein træl,

der vondskapen må for livsglede vike.

Fjell-Noreg, steinhard og grå er di urd,

storfelt og vill er din heile natur.

Attom er himmelen tindrande blå.

 

Arbeid og plikter så lett eg da gløyme.

Fri! Og langt inni fjellom hjå deg!

Her kan eg leva, tenkje og drøyme,

fylgja med deg etter stigar og veg.

Da er det ein tek meg i nakken og kraftig meg rist;

du må heimatt, verda er sant og vist,

kvardagen ventar.

 

Men no – no er eg her att.

Men no er det haust i fjellom.

Det blinkar ei stjerne, septembernatt,

og mørkret kjem sigande tidleg i kveldom.

Framover høgda sviv det ein måne

som skapar om lende til ein endelaus blåne

til eit eventyrland.

 

Ute er kaldt – men bua er logn,

nysnø på toppom i sør.

Vardehøgd vakjer i einsemnd og togn

græt over fjellris som braglar og blør.

Snart vert det audt i alle fjell,

snart seier du og sætra farvel

og dreg til heimen i bøgda.

 

Nå når eg er her for siste gong,

så vil eg så gjerne få takke deg!

Takk for solskinn, for liv og song,

takk for åt fjellom du synte meg veg.

Takk for at eg fekk væra her

millom ”sæ” fjellom som eg har så kjær.

Takk for all hugnad og slit.

 

Eg vil minnast denne tia

ofte no og sia,

når eg ikkje hit kan nå

når eg ikkje deg kan sjå.

Da or hjartedjup i seine kveldom

henta minne god frå deg og fjellom.

   

Åt ljøsfest’n på Skorem!

 

Lange og svarte stod stälpan nakje

her hiti gjerom da haustmärkje kom.

Mang borti gardom her trur e låg vakje

og gruva for strømma og lampolikrokkån

som allvei va tom.

 

I’nn hekk det lampå og omnan stod klar,

berre han Ansjøn no ha verre snar,

minn der gjekk han og lunka og loa

i bakkom , og stirt pi telle ni furumoa.

 

Inntak og ut-tak og opptak

vart diskutert framma og bak.

Alle va spent på det som skull kommå,

alle gjekk venta og tenkt vel det såmmå.

 

Minn så en dag du fekk han Ola

te kommå å sjå på te stelle her,

den dagin trur e dem fekk att sola

om det va alder så gale vær.

 

Og jau, det vart rørels og liv

enda så baksje og oført det va.

Alle som en oppi stälpåm kliv,

og bårrå, og skruva, og sekta og sa:

”Jau her ska bli ljøs, og her ska bli ljøst

det kan dåkk sandeleg lit på

oss lett vårrå alt og tek ditte føst,

og da kan det he’nd dåkk fæ sjå”.

 

Og slik drev dem på både helgj og ærk

med om Ola den ”risin” som bas.

No kan dåkk sjå på et fagna værk

og æra æ dåkkår og ha's.

 

Og han Trygve det æ en gasta kar

som montera ljøs på kvar enaste gard.

Mange sie at dåkk borti her

han spart for peng, og for my’ besvær.

 

Juleftan klokka femten førtito

såg oss, oss som bur på Lo,

at det jøst her borti gre’nd.

Glad va all, minn serleg to,

en frå Risom, en frå Lo

som vart frank og fri,

og kunn kvil seg no ei tid,

og hald jul så lang ei ri.

 

E ska sei dåkk at det blenkt og bråggå,

skjen på is så blank og glatt.

Ljøskastaran sent sto og låggå,

og sume sta’n det brann den lange natt.

 

Ingkvart det fella, og ingkvart va rangt,

slik i en fart det hende så mangt.

Oppå et loft dem skruva og skruva, det lyst itt det slag,

og montør’n vart henta i jul’n en dag.

Han sto der og såg og så sa han som så:

”Sett ti ei pær så ska du få sjå”.

 

En sta’n slo dem ei plåt på tri,

å hå, no ska det kok på ei litor ri.

Minn like kald stod kjel’n og skjen,

for plåta stod itt en gong på en,

minn den i bredda med va rau.

 

Kaffe’n æ bæ'r, ha e haurt summe ha sagt.

Det æ rart kaldvatne uti bøgd’n ska hå slik makt,

minn det äljast vel te og verme et grann

når det endeleg hit oppi Drivdal’n vann.

Så ha e haurt nå'n bruka så my'

at det vart märkt frå langt nordi te hit sy,

minn slekt lære dåkk vel på

når dåkk målar’n fæ sjå.

 

Minn alt slekt æ glømt, for no held oss fest

med Ola-guta som hedersgjest.

Teløkk da mæ varme og ljøs¨

E ønskje det allvei må ha’ng der og glø's.

 

13. januar 1952.

Prolog ved donasfesta på Drivdalen skole 3. februar 1996

 

Tankan smyg så lett i kreng

dreg åt høgdom au en sveng,

måne over skar og nut,

tankin dreg mot stjennåm ut

blenkje der og kjem så att

over dal`n æ märke natt.

Tussan læt ti hånn og lur,

der em fä'r satt still og stur,

levna no te lek og lått

ti ei stjennklår vinternott.

 

Kjøndøsmøss og ondabakk,

sola stig mæ flere hakk,

ljøse kjem som fær i ti`n,

søg på stoåm – sus på li`n.

Snart står bjørka grøn og og,

heggin blomstra oggo Lo

dæ bli vår og nya vone,

livet fæ så mjuk en tone.

 

Slik kan oss fabel når nordljøse bråggå,

slik kan oss drøm om i solrike dåggå.

Minn åt sakin, goe frende,

no et løft som tia vende:

 

Dæ ha värre dona att

en gong i sommår tikkji fatt.

Onge krefte, sterke,

gjekk i gang mæ disse verke

- No står Drivdalshemin klar

te å tå mot kvende – kar.

 

Kvar og en, ja ”hver i sær”

må tå sin pris mæ takk og æ'r.

Grendin her ha vorte rik

som kan bjø fram hemin slik.

Og oss ønskje og vil tru

dæ bli trivnad her å bu.

 

Gåvvå kjem frå sø og nord

konst på veggjåm – duk på bord,

møblemang – ja glåmskåp au.

Ni kjillara bli hyl’l og trau,

gry't som rumme gom og graut.

Husgeråd tå alle slag

kjem frå ”einskild” og frå lag.

Sene kvelda, travle dåggå

for å få te alt og låggå

dæ så trivele som mole.

 

Disse som styre ha værre åt bure

og hogd ti gryta på gammel vis

haft ni my godt attåt naut og gris.

Su’up og båttåmat: furkunt suvel.

Sessa kreng de lange bord

høvedsmann mæ velkomstord.

Klåvvåkjerrengån står parat

mæ su’p og flesk og kjätt ti store fat.

Kaffe, kaku – blaut og go

bli dæ høve au te no.

 

Så lett oss tankan få tå en sveng att

og ut i stjennklåre vinternatt.

Oss fær åt høgdom att enn en gong

og høre viddin sin søg og song.

Dæ æ så stilt der, så ätt – forlatt,

du lye ette frå rypån skratt,

du sjer en renshop på måssåhø

og tjännin – alt der ligg ponde snø,

min attom lyse ho, vona klår,

mæ bau om liv att i ljøse vår.