|
Tilbake til kunst og kultur |
|
Tørrfurua
Den står så høyt og fritt mot himmelranden, en enslig kjempe over skogstillheten. Den spriker svær og svart mot himmelbrannen med nakne grener ut i ensomheten.
Den står og tørker for et skjebnens innfall mens margen i dens stamme langsomt råtner, og snart så er vel treet kun et vindfall når opptært stammen for et stormkast brotner.
Men nye skudd står friskt i morgengryet, for slekt skal følge slekt mot evigheten. Av dem skal skogen atter gro fornyet og sette livets segl på ensomheten.
Olav Marius Volden |
