Drivdalen i vinden, Logo, mogop og moskus. Knapp venstre

Tilbake til kunst og kultur

  
  
  
  
  
  
  
  
  
  

Ola J. Rise

259px-Ola_J__Rise_som_ungdom.jpg.jpg

Ole Johnsen Rise var født i «Søstunn på Risom» den 15.01 1877

Hans foreldre John (Jo) Evensen Rise (f. Mjøen) og Ragnhild Olsdatter Rise (f. Ekrann). De fikk 7 barn og Ole var nr. 6 i søskenflokken. Her vokste han opp i nærheten av Rise skysstasjon, og fikk derfor tidlig impulser fra den vide verden.

Faren John var frå Mjøen, han var altmuligmann som aldri var opprådd for noe arbeid. Han var felespiller, og langt opp i alderdommen kunne han ta fram fela og fylle rommet med gamle toner. Mora var Ragnhild og stamma ned fra Vågå. Ho var snakkesalig og gløgg. Ho fortalte historier som hadde levd på folkemunne i lange tider, og som Ola senere skrev ned.

 

Som ungdom var Ola samfunnsinteressert og han abonnerte på flere aviser og blader. I 1890 åra var han med å stifte et leselag i Drivdalen som senere ble til Drivdalen ungdomslag. Ola var en av drivkreftene i laget både i organisasjonsarbeidet og kulturaktivitetene. Ungdomslaget hadde en håndskrevet lagavis «Drivdølen» som han en periode var redaktør i og fast bidragsyter. Her diskuterte ungdommen mye, blant annet kvinnesak, stemmerett for kvinner, union og det rene Norske flagget. Ungdomslaget drev med mange ting som teater og boklesning. Ola var en fremragende skuespiller. Kristine Haugen uttalt at: «Ola var en framifrå ungdom. som raget som en Glitretind over resten av ungdommen deroppe - hans idealisme, hans åndsutvikling var rent forbausende».

sigrid.JPG

Ola og to av søstrene hans  Sigrid (13.01 1863) og Hanna (13.09 1880) utvandret til Amerika våren 1899. Han var da 22 år gammel.

Det var trange tider i Oppdal på slutten av 1800-tallet og Ola var ikke odelsgutt. Våren 1899 emigrerte han til Amerika, der ordnet han seg rettigheter til en landeiendom ute på prærien i Dakota, ikke langt fra byen Fargo. Der bygde han et plankeskur som han kalte farmen sin, eller et «kræpp» som han selv sa.

Deretter skriv han til kjæresten, Marit Olsdatter Stuen, frå Stuggu skysstasjon på Fagerhaug, der han inviterte henne til å bli gardkjerring på farmen hans.  Ho var da Au Pair-pike hos en tysk rikmannsfamilie i Wetherby Gardens i London. Ho beit på og reiste til Amerika der de gifta seg 14. november 1903 i Minneapolis, Se brudebilde.

I Amerika var han bonde, skribent, selger og lausarbeider.  Han var knytta til avisa Fram i Fargo og Minneapolis Daglig Tidende i Minneapolis. Han var med og starta Frams Dramatiske Selskab i Minneapolis i 1900 og Det norske selskab i Amerika i juni 1902, og var redaksjonssekretær i «Minneapolis Tidende». Han var også med og grunnla «Opdalslaget», et lag som eksisterer den dag i dag. Han reiste mye rundt og holdt foredrag og las egne og andre sine dikt. Når han skrev poesi, benyttet han ofte andre navn, psevdonym, som «Olav jøtul», «Humanist» og «Tørpinnrud».

 

Bokmannen Ola livnærte seg som bokselger, ja han drev faktisk en bokhandel en kort periode.

Like før 1910 solgte han farmen sin i Amerika og de reiste tilbake til Norge og kjøpte fjellgarden Stubban på Fagerhaug. Ola fortsatte med skriving.  Han ble mye benyttet som foredragsholder.  Han skrev mye i lokalblad i Oppdal og Sør-Trøndelag. Blant annet var han redaktør i lokalavisa «Fjellposten».

 

Ola så tydelig sammenhengen mellom folkeminner og den materielle bygdekulturen. Det var han - sammen med Ola Setrom - som gjorde opptaket til grunnlegging av et bygde­museum for Oppdal i 1937.

Dialektgransking og mål interesserte Ola. Et svært verdifullt arbeide gjorde han i utgreiinga «Opdalsmål, serord og talevendingar». Ordboka inneheld omlag 3000 oppslagsord og stod prenta i «Orkdølafylket» for 1932-33. Særs viktig er ei slik samling i dag ettersom dialektene er prega av sterk utvatning og forflating.

Arbeidet med jorda i Stubbom førte Ola direkte inn i arkeologien. Han påviste nemlig gamle gravstader og fant flere materielle kulturminne som hadde stor arkeologisk verdi. I 1929 stod Ola i samarbeide med Drivdalen Ungdomslag for utgravningen av en gravhaug på Risberget og Ola la ned en beretning om hva den hadde inneholdt (Oppdalsboka II side 38 og 76-77).

Arbeidet hans på dette feltet vart hedra med medlemskap i «Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap».

På folkemusikkens område var Ola en verdifull tradisjonsbærer. Som tidligere nevnt spilte faren fele, noe sønnen lærte. Folketonearven gjekk videre til Bjarne, Ragnfrid og Olav. Og alle tre har forstått verdien av tradisjonen, som nå er nedskrevet og berget for ettertiden.

Samfunnsengasjementet til Ola førte til at han var politisk interessert. Alltid kjempa han for at de svake og ulykkelige i samfunnet skulle få levelige kår. - I kommunepolitikken representerte han Arbeiderpartiet, uten at han her sette særlige spor etter seg. I tre perioder, frå 1928 til 1937, var han med i kommunestyret, siste perioden også medlem av formannskapet. Likeså var han med i skoletilsyn og skolestyre. Formannsvervet i partiet hadde han også, og flere ganger stod han på lista til stortingsvalget. Likningsnemnda var han med i, og han var lagrettemann og domsmann.

Han vart lokalhistoriker og skrev Oppdalsboka som vart utgitt i 2 bind i 1947 og 1951, like før han døde i 26.08 1954 77 år gammel. For arbeidet sitt som lokalhistoriker vart han innvalgt i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.

En ære ikke mange utenom etablerte vitenskapsmenn har fått. Han var også lokalpolitiker og satt flere perioder i herredsstyret og var varamann til Stortinget en periode uten at han møtte.

 

Ola og Marit fikk 3 barn, Bjarne (18. juni 1904) mens de var i Amerika,  Ragnfrid Margaret (18. juni 1910) og

Olav Ivar (25. september 1911) etter at de var kommet hjem og kjøpt gården Stubban på Fagerhaug. De drev gården i vel 30 år inntil sønnen Olav Ivar kjøpte gården Nordmjøa og de flyttet dit.

251px-Ola_J__Rise.jpg.jpg

Ola J. Rise – 1952. (foto: Cornelius Jacobsen)

Hallvard Nerlo skrev til minne om Ola J. Rise da han døde i 1954:

 

Du for så stilt utan brask og bram.

Så varlegt og mildt steig for folket du fram.

Du tende i ongdomssinn eld og glo,

som ligg og lyser og skin enno.

Du elska din heim, og du elska ditt land.

Du streva for bygda mest meir enn du vann.

Du synte oss bygda i farne år,

lende og folk gjennom skiftande kår.

Du grov og du granska, du sådde trutt.

Du stod på din post, - men så vart det slutt.

Det «søgje» frå høom. Det susar stilt:

Her har vi mist noko vart og mildt.

Ein såmann er borte. Hans plass står tom.

Det er ingen her som kan fylle hans rom.

 

Hallvard Nerlo

Du kan lese mer om Ola J. Rise i ”Bøgda vår” 1987.