Drivdalen i vinden, Logo, mogop og moskus. Ola SetromKnapp venstre

Tilbake til kunst og kultur

Ola Setrom

Bilde er lånt fra Bøgda vår 1985

  
  
  
  
  
  
  
  
  
  

Ola Setrom (Ole Evensen Sæteren) ble født 13. februar 1895 i Oppdal, og døde 27. desember 1946). Han var forfatter og lærer i Drivdalen i Oppdal.

 

Ola var sønn  av Even Olsen Halsen og Marie Estensdatter Aalbu, og bodde de første årene av sitt liv på Sæterplassen. Senere ble faren veiarbeider og de bodde både i Midtbygda og på Lønset.

 

Interessen for litteratur startet tidlig, og allerede da han var 4 år tinget foreldrene ”Børnenes bogsamling”  til ham. Interessen for naturen og jakt fikk han også tidlig.

 

Vinteren 1909/10 gikk han på Rise framhaldsskule, der han hadde en ”nynorskmann” som lærer, etter dette var også Ola det. Allerede som 14-åring skrev han sin første bok ”bondegutter”, denne prøvde han trolig aldri å utgi. Diktsamlingen ”Oppi Dalom” prøvde han imidlertid å utgi i 1909, men han fikk den i retur av forlaget.

 

Sommeren 1910 var det et ungdomsstevne i Drivdalen der både Arne Garborg og Anders Hovden talte, dette ble en stor inspirasjon for den unge Ola. I 1911 fikk han sin første fortelling, ”Ungt blod”, på trykk i ”Nidaros”, og han fikk flere fortellinger på trykk i lokale blad.

 

I 1913-1916 gikk Ola på lærerskole på Levanger. Olsok i 1916 var det en folkeminnefest i Viken i Oppdal, til denne festen skrev Ola prologen ”Fedre-arven” på Oppdalsmål, denne ble senere trykt, og var trolig det første som ble trykt på Oppdalsdialekt.

 

Etter dette var Ola lærer i Folldal, og sørga for at ”norsk”(nynorsk) som han sa, vart innført i skolen der. Han ble også valgt som leder i både ungdomslaget og lærerlaget i Folldal. I 1920-21 ble det lærerpost i  Klevgardan og Storlidalen, på ettervinteren ble han lærer på et framhaldskurs på Aune. Våren 1921 begynte han å reise rundt til ulike ungdomslag og holde taler og lese dikt, både egne og andres. Høsten 1921 ble han ansatt som lærer på Rise skule, der han med unntak av 1936/39 var lærere til og med skoleåret 1944/45. Elevene huska han særlig godt for at han leste bøker for dem på en levende måte, som vakte deres interesse for litteratur. Læreren hadde en sentral plass i kretsen på denne tida, og var blant annet høvedsmann i mange bryllup, og la på krans og talte i mange begravelser. 

 

Han ble gift med Magnhild Olsdatter Eide den 11.06.1921 og de fikk 4 barn: Eyvind, Olav, Marit og Ivar. Det hørte med ca 8 daa åker g 20 daa naturlig eng til skolen, slik at læreren kunne ha ei ku, noen sauer og så videre til sjølberging. Ola drev ”skolejorda” og kjøpte i 1926 i tillegg to jordstykker fra Søsto på Rise, og bygde opp garden Nesto. Etterkommere  etter Ola bor fortsatt i Nesto, men Ola selv bodde i skolegården mens han drev skolegården og Nesto. Ved siden av lærer– og bondeyrket  fortsatte han å reise rundt til ulike ungdomslag som taler, og å sende inn fortellinger, dikt og annet til ulike blad. I 1926 utga han den første diktsamlinga ”Blåhøsongan” på eget forlag. Etter dette hadde han mange nye forsøk på å diktsamlinga ”Nordan under fjellom” utgitt, helt til den endelig ble utgitt på Gyldendal forlag i 1935.

 

Boka ”Den raude logen” som inneholdt to fortellinger kom ut i 1936. I 1937 ble Ola Setrom tildelt Melsom-prisen for denne boka. Han fikk også 1000 kr fra statens bokmannsstipend for boka. I 1937-39 ga han ut romantrilogien om Børve-folket. Triologien gir innsikt i levekår og tankemåter i bondesamfunnet etter hvert som ”det store hamskiftet” begynte å sette sine spor. Ola var interessert i lokalhistorie, og samla både fortellinger, ølbollerim, gamle slåtter med mer rundt omkring på gardene i Oppdal.

 

I 1946 fikk Ola lærerstilling ved Elverum folkehøgskole og flyttet dit. Den siste boka han ga ut, romanen ”Der straumane møtest”, ble utgitt 16. desember 1946, bare få dager før han døde.

 

Les mer i ”Ola Setrom : bortimot sjølbiografi montert og innramma” av Åsta Setrom 1987 – boka kan du låne i Oppdal bibliotek

 

 

 

Dori lita

 

Kjær lita Dori, i deg er eg glad

så eg veit ikkje tid og eg veit ikkje stad.

 

Smildokk på kinnom, håret i krull.

Berre du trallar, blir dagen som gull.

 

Augo er djupar enn allting på jord,

spegle meg må eg i djupblåe fjord.

 

På kinnet ditt drøymer ei rose om vår.

Det susar av solvind og song der du går.

 

Og håret ditt, Dori, er vågsamt og vilt.

Eg brenn når det skjelv imot kinnet mitt, mildt.

 

Auga er dogga, og auga er blått.

Kinnet er rosa, og kinnet er vått.

 

Syng eller dansar, græt eller lær,

alltid du er meg gudsdyrande kjær.

 

Ingenting veit eg, men det veit eg visst:

Allting eg miste om deg eg sku' mist.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne sangen skrev Ola Setrom til datter si, Marit, som han kalte Dori.

Det blånar ei fjellrand

 

Det blånar ei fjellrand, det kviter ein tind,

det doggar i dulrame dalar og lundar.

Der hjalar ei godven, her raudnar ei kinn.

Det lyser ein smil, og det blenkjer på tårar,

og kveldsvinden vart gjennom fjellgraset bårar.

Sjå, tjønnene blundar,

og elvane skin!
Kjær for meg du!
Du er heimen min!

Det blånar ei fjellrand, det kviter ein tind.

 

Det gyller ein åker, det gulnar på konn,

det angar frå gro-mold og glimar på plogar.

På hå-vollen leikar seg killing og bonn!
Sjå bringbæra raudnar, og røslyngen smiler,

men mørkt under fjellom, i mil etter miler,

det susar i skogar.

Det glitrar frå fonn!

Kjær for meg du! Eg kjenner di ånd!

Det gyller ein åker, det gulnar på konn.

 

Her eldar eit minne, her kviskrar eit ord

om fedran som stridde og døydde på valen,

om ættin som grov i si aur-skrinne jord.

Ja, røystin kling enno frå lauvrike lier

og helsar sitt barn frå dei utgamle tider,

frå folket og dalen,

frå alle som for!

Kjær for meg du! Du helsar frå mor!

Her eldar eit minne, her kviskrar eit ord.

Fjell-lengt

 

Eg lengtar no

mot blåe høgd

frå dal og bygd.

Dit æva syng

og stilla rår

og roglut lyng

um hausten spår

mitt hjarta trår.

 

Eg stirer no

mot kvite snø

som skin frå hø.

Der vindsus voggar

grisne strå,

der høgdinn slørest

og blir blå -

der vil eg stå.

 

Her er så audt

i dalom no,

og fuglen kvarar

seg til ro.

Her blir så audt,

så armt og daudt,

men sola gyller fjell

med blod og eld.

 

Du vesle bekk

som knislelær

i millom storr

og kjerringkjerr,

du kåpegras

i grøne deld,

du stjerneblom -

eg kjem i kveld -

når alt i dalen blundar.

 

Å fjell, å fjell -

du høgd og helg,

i kveld, i kveld

eg fjåg og fjelg

mot blåsnø-høgdom stundar.

Noter

Setroms utgivelser:

 

Blåhø-songann – diktsamling. (1926)

 

Nordan under fjellom – diktsamling (1935)

Den raude logen – (1936)

Medan steinane mel – roman (1937)

Eit år sviv rundt – roman (1938)

Når tuftene ryk – roman (1939)

Den solbrune garden – diktsamling (1941)

Mold og menneske – noveller (1944)

Der straumane møtest – roman (1946)

Samla dikt – (1983)

Morgon-mod

 

Ånei du, for ei dag det vart!

Eg vil til arbeids gå meg.

Ånei, at sola er som gull-

at gleda heilt skull få meg!

For eg er glad, og berre glad,

alt skin i sol og glede.

Sjå firveld fyk fra dogga blad

i sylv og silkeklede.

 

Høyr fuglann syng! Og sola skin,

og lufta er så blå du!

Sjå alt er song—og, hjarta mitt,

i nyvekt morgon slå, du!

Da kviskrar det: Ver sæl og god

når ljoset mot deg tandrar.

Du blømer glødd i morgonmod,

men mange mødde vandrar.

 

Men dagen kjem med sol i hø,

med glans på fuglevengjom,

og eg er glad som aldri før,

det skjelv i minom strengjom.

Skin sol! Og syng, du fugl i li!

med dagann skrid mot eva.

Strå sol og song i all di tid.

Ver god—det er å leva.

Hør Oline Rogstad og Gaute Øien framføre Morgon-mod av Ola Setrom, tonesatt av Øien. Fra OPP-TV