Drivdalen i vinden, Logo, mogop og moskus. Linje 1Linje 4
  
  
  
  
  
  
  
  
  
  
Knapp venstre

Foto © Jenny Kristin Heggvold

Foto © Jenny Kristin Heggvold

This is an old croft, or tenant farm, belonging to the farm Trenga. It is the only known croft on Rise that lies this far into the common lands/rangelands. Most crofts usually were placed on the outer rim of the farm´s cultivated land/farmland. The croft was in use from 1871 until just before the year 1900. The cotter or tenant farmer (“husmann”) of this croft was called “Bertin”. However, in the census of 1875 the croft is termed “Åkerhaugen”. At this time, Hans Olsen Anklevlien (approximately 1812 - 1901) and Ildri Andersdatter Stølen (1822-1891) lived here. They had one cow, one calf, 4 sheep and 4 goats. A quarter barrel (1 barrel = 116 liter) barley, 0,03 acre of root plants , and a quarter of a barrel of potatoes was sown here.

 

The system of crofting or tenant farming was the only solution for a lot of people who could not afford to buy their own land. They got themselves a croft, with a cot, a small shed, and a patch of land. The crofts were often placed on the outer rims of the farms, on the poorest and most frost susceptible soil on the farm. As compensation, the people on the croft helped out on the main farm during the harvesting and whenever their help was needed. Due to the population growth the number of cotters or tenant farmers grew rapidly during the 18th and 19th century. In 1723, 13 cotters were registered in Oppdal, in 1801 the number had grown to 142, and in 1865 the number reached an all-time high with a total of 165 cotters. After this, the emigration to America accelerated, and many preferred the search for happiness on the American prairie over the endless and hard work on the croft. The system of tenant farming still lasted well into the 20th century. In 1920 there were 14 cotters in Oppdal, while the last cotter in Oppdal, Ingvar Røtvei, had to wait until 1956 before he, after a long struggle, was allowed to buy his croft Elverhøy from the rectory.

 

The cotter, or tenant farmer, was often poor, and the houses on the croft were usually small and simple. In the 19th century it was probably common that the houses on the croft was built as an “oppstuggu” (“up-house”).This is a kind of building type that are almost exclusive for Oppdal, and was the first example of two-story buildings within the municipality. The “oppstuggu” has three rooms; a living room, a chamber, and an hallway. Above the chamber and the hallway they built a loft that was placed in a 180 degree angle to the rest of the house. In this way it was possible to build a two-story house even if there was an open fireplace with an opening in the roof on the living room. Later in the 18th century it became common to use a chimney, and this made it possible to build a loft over the entire house. When the author of the book “About the building practices in the countryside of Norway” (1862), Eilert Sundt, visited Oppdal in the middle of the 19th century, he noted that the “oppstuggu” was going out of fashion, and that it was most common on small farms and crofts. In addition to the “oppstuggu” there was a small shed on the croft, and perhaps also a storehouse.

 

Today, Berteplassen is a lime-rich pasture that is grazed well by sheep. The open pasture on Berteplassen has been designated “Value A - very important”, in the mapping of nature types conducted by the Oppdal municipality. This is due to the fact that the pasture is a well-established grazing land with qualities related to good prescription, species occurrence, and vegetation, among others a lot of “Antrophogenous grassland”.

Berteplassen

Dette er en gammel husmannsplass under garden Trenga. Det er den eneste husmannsplassen på Rise man kjenner til som lå såpass langt oppe i utmarka, de andre husmannsplassene lå ved utkanten av innmarka. Den var i bruk fra 1871 til like før år 1900. Husmannen her ble kalt ”Bertin”.  I folketellinga fra 1875 betegnes imidlertid plassen som ”Åkerhaugen”. Da bodde Hans Olsen Anklevlien (ca1812-1901) og Ildri Andersdatter Stølen (1822-1891) her, de hadde 1 ku, 1kalv/ungnaut, 4 sauer og 4 geiter. Det ble sådd 1/4 tønne bygg ( 1 tønne = 116 liter), 1/8 mål rotvekster og 1/4 tønne poteter her.

Foto © Oppdal landbruksrådgivning

Fra markdagen ”vandring i levende kulturlandskap”  i 2009.

Deltagerne diskuterer skjøtsel av naturbeitemark.

Husmannsvesenet var redninga for mange som ikke kunne skaffe seg egen jord. De fikk seg en husmannsplass under en gard, ei stue, et lite fjøs og en jordlapp. Husmannsplassene lå gjerne i utkante av gardene, på den dårligste og mest frostutsatte jorda. Som vederlag for å bo på husmannsplassen hjalp husmannsfolket til på garden i onnene og ellers når det trengtes. Med bakgrunn i befolkningsøkningen var antall husmenn i rask vekst utover 1700– og 1800-tallet. I 1723 var det registrert 13 husmenn i Oppdal, i 1801 var det 142 husmannsfamilier og i 1865 nådde tallet toppen med 165 husmenn. Etter dette skjøt utvandringa til Amerika fart, og mange foretrakk å søke lykken på den amerikanske prærien mot slitet på husmannsplassen. Husmannsvesenet besto likevel til godt utpå 1900-tallet. I 1920 var det 14 husmenn i Oppdal, men Oppdals siste husmannn, Ingvar Røtvei, fikk etter lang kamp kjøpe sin husmannsplass Elverhøy fra prestegården så sent som i 1956! 

”Bekkastoggo” - oppstuggu på Oppdalsmuseet.

Husmannen var ofte fattig, og husa på husmannsplassen var gjerne små og enkle. På 1800-tallet var det trolig vanlig med ”oppstuggu” på husmannsplassene.  Dette er en bygningstype som er spesiell for Oppdal, og som var den første formen for toetasjes hus i bygda. Oppstoggo har treromsplan med stue, klåvvå (kammers) og gang. Over klåvvån og gangen bygde de et loft som var røsta i vinkel på førsteetasjen. På denne måten var det mulig å bygge i to etasjer selv om det var åre (åpent ildsted) med ljore i taket i stua. Utover  1700-tallet ble det vanlig med skorstein i husa og dette ga mulighet til å bygge loft over hele huset. Da forfatteren av verket ”om Bygnings-Skikken på landet i Norge” (1862), Eilert Sundt, besøkte Oppdal på midten av 1800-tallet, konstanterte han at Oppstoggo var på vei ut og var vanligst på smågårder og husmannsplasser. I tillegg til stua var det et lite fjøs på husmannsplassen, og kanskje et stabbur. I dag er Berteplassen en kalkrik beitemark som beites godt av sau. Den åpne sletta på Berteplassen er gitt verdi A—svært viktig i naturtypekartlegging gjennomført av Oppdal kommune. Bakgrunnen er at det er en stor og velutviklet beitemarkslokalitet med mange ulike kvaliteter knyttet til god hevd, artsforekomster og vegetasjon, bl.a. mye flekkmure-sauesvingeleng.

Knapp venstre