Drivdalen i vinden, Logo, mogop og moskus. Linje 1Linje 4
  
  
  
  
  
  
  
  
  
  
Knapp venstre

Limstenberga kalkbrudd

Foto © Jenny Kristin Heggvold

Det største kalkbruddet i Vinstradalen er her i Limstenberga. Limstein er en gammel betegnelse på kalkstein, og er nært beslektet med det engelske navnet limestone. Navnet har sammenheng med anvendelsen av kalk til mørtel (lim). Ordleddet lim går igjen i den del norske stedsnavn i områder det et forekommer kalkstein eller marmor. Det ble tatt ut kalkstein fra Limsteinberga på 1800-tallet, kanskje allerede på 1700-tallet. Steinen ble fraktet med hest fram til en oppmura kalkovn.

I nedre del av dalen finner vi mange spor etter kalkbrenning, trolig fra slutten av 1700-tallet og fram til ca. 1900. Kalkbrenning er en industriell prosess hvor kalkstein, CaCO3, varmes opp til ca 1000oC og går over til kalsiumoksid, CaO, det vil si brent kalk, og CO2-gass. Kalkstein ble brent sammen med trekull, og siden lesket til sement som ble brukt til fjøsmurer og lysovner. Fjellposten 21.12.1906: "Bagenfor Rise er fjeldet kalksten. Nu brændes ikke meget kalk." Dette tyder på at drifta var så godt som slutt i 1906. Ovnen er muret i tre sider, og er firkantet med åpen front. Det finnes spor etter en kalkovn like ved pilegrimselden ca. 800 meter lenger nord, i Kaldløkkja. Det står ei skiferhelle med pilegrimsledsymbol på, rett på nedsida av veien der ligger murene etter kalkovnen. Det er også gamle kalkovner ved Jamterbekken, på Sønnstølen (sæterstiger i Loslia) og i Rishaugen (ved turstigen langs Driva).

 

Til venstre: Kalkovnen i Kaldløkkja

Til høyre:

Øverst: Kvitkalka lysovn

Midten: Kvitkalka fjøsmurer.

Nederst: Kalkstein fra Limstenberga

Foto © Jenny Kristin Heggvold

Foto © Jenny Kristin Heggvold

Foto © Jenny Kristin Heggvold

Foto © Jenny Kristin Heggvold

The largest limestone quarry in Vinstradalen can be found here, in Limestenberga (“Limestone Rocks”). “Limstein” is an old Norwegian term which today is seldom used, but which is obviously closely related to the english term “limestone”. The name relates to the use of lime in mortar. The direct translation of “limstein” would be “glue stone”, and the word “lim” (“glue”) is often found in Norwegian place names in areas where you could find limestone or marble. Limestone was extracted from Limstenberga in the 19th century, perhaps even as early as in the 18th century. The limestone was transported by horse to a masoned lime kiln, or lime oven.

 

There have been found many traces after lime-burning, or calcination, in the lower parts of the valley, which probably stem from the period between late 18th century and the year 1900. The burning of limestone and the creation of lime is a process where limestone, (CaCO3, Calcium Carbonate) is heated to 1000 degrees celsius to create  burnt lime, also known as quicklime (CaO, Calcium Oxide), and carbon dioxide (CO2). The limestone was burned together with coal, then hydrated into slaked lime, and later mixed into slurry with sand and water to form various kinds of lime mortar. This was used to make stonewalls for sheds and barns, and other masonry building constructions. When the masonry had been laid, the slaked lime reacted with carbon dioxide to form calcium carbonate, e.g. limestone, in effect fulfilling what is called the lime cycle. In “Fjellposten” (“the Mountain Post”) from 21.12.1906 we can read this: “Behind Rise the mountain is limestone. These days little lime is burnt”. This tells us that the burning of limestone was all but ended in 1906.

 

The lime kiln is square, with three sides that are masoned, and an open front. There are traces of such a lime kiln just by the side of the Pilgrim´s Way about 800 meters further to the north, in Kaldløkkja. Look for a slate slab with the symbol of the Pilgrim´s Way. Just below the road you´ll find the remains of the lime kiln. Old lime kilns can also be found other places in the area.

Knapp venstre