Kulturminner langs Pilegrimsleden
For å synliggjøre kulturminner langs Pilegrimsleden har utmarkslaget satt opp ca 60 stedsnavnskilt, samt 13 plakater med informasjon om kulturminner, flora og fauna.
Ryphusa
Her i Ryphusa ble det bygsla sæter i 1750 av eierne av Ekran og Søsto på Rise. Ved bygselen i 1787 ble Ryphusa oppgitt å være 2/5-deler av seterhavningen i Vinstradalen. I 1840-åra var det prestgarden ved prest Hagerup og Håkkåran som sætra her. Som minne om at prestgarden sætra her står to varder sør og opp for Bøasætra som kalles prestfolka.
I 1854 fikk M.O. Skarsem skjøte på sætrene i Ryphusa. Han solgte sætrene videre, og i dag er det 3 sætre her. Fargregdsætra, på østsida av elva tilhører garden Sy på Farbregdom. Her er det bygd refugium i det gamle sæterfjøset. Dette står åpent til kvile og 10 sengeplasser for overnatting for pilegrimer. Videre er herberget utstyrt med bord, benker, gasskomfyr og enkelt kjøkkenutstyr for sjølhushold.
Bøasætra på vestsida tilhører garden Nesto Bø, og den nordre sætra på østsida tilhører garden Øvre Sætrum. Sætrumssætra blir det drevet tradisjonell sæterdrift med salg av rømme og smør.
I elva Vinstra like ved Farbregdsætra er det et gammelt damanlegg med en kvernkall. Det gikk vaier opphengt i trinser på stolper fra kvernkallen og opp til sætra, og denne ble brukt til å trekke seperator og kinne. Anlegg ble bygd ca 1937. Da en gikk over fra å levere smør til å levere melk til meieriet først på 60-tallet ble vaiersystemet erstattet med rørsystem, og vannkrafta ble brukt til å dra vakumpumpa på melkemaskina. Det ble sætra på Farbregdsætra fram til 1985. Det var tilsvarende damanlegg også på Bøasætra og Sætrumssætra.
Steinbua
Steinbua er trolig ei gammel gjeterbu. Det fantes fra gammelt av mange slike gjeterbuer i fjellet, og plassen der gjeterbua var ble ofte kalt fjellæger. Les mer om Seinbua her:
Kilden
Du er nå ved et stort oppkom med helt rent drikkevann som ligger 940 meter over havet. Det har vært planer både om å legge rør ned til bygda for å bruke vannet som drikkevannskilde, og å tappe flaksevann her, uten at disse planene har blitt realisert.
Her kan du raste på utsatt benker og drikke verdens beste kildevann. Gratis.
Brustølen
På Brustølen ligg det i dag sju sætre. Navnet støl i endinga her tyder på at det har vært sæter her allerede før svartedauden. Etter svartedauden lå Brustølen trolig brakk ettersom den dramatiske nedgangen i folketallet gjorde at det ikke lenger var nødvendig med sætre og beiter langt unna gårdene. Utover 1600-tallet steg folketallet kraftig, og Brustølen ble bygsla til slåtteeng i 1657.
Det er nevnt tvister om slåtteland i Vinstradalen fra 1500-1600-tallet. I 1749 bygslet 7 oppsittere på gardene Trenga, Holan, Risløkkja (nå del av Trenga), Noresto, Ekran, Megarden og Søsto (synner) på Rise sætre og havning på Moen og i Vinstradalen.
De fleste gardene hadde fra gammelt av sæter, enten oppe i lia, eller over skogbandet. Her flyttet de opp med kyrne og geiter for de som hadde det, om sommeren for å utnytte beiteressursene i utmarka. Ungdyr, kalver og grisen var gjerne også med til sæters. På sætra var det vanligvis også et stykke innmark, en vang, som ble slått. Fôret ble lagra i ei høyløe og kjørt ned med hest på vinterføre.
Sætra var som en liten gard i miniatyr. Sæterbua var tredelt med oppholdsrom (bua) der sæterjenta og gjeterne bodde, arbeidsrom (skjæle) der storgryta som osten ble koka i sto, og lagerrom (kjillar) der ost, rømme og smør ble lagra. Fjøset der kyrne ble melka og lå om natta lå helt i utkanten av sætervangen og hadde utgangsdør for kyrne ut av sætervangen slik at kyrne ikke kom inn på vangen.
Grishuset hørte også med. Grisen var med til sæters for å ta seg av avfallet fra produksjonen. På sætervangen sto det i tillegg ei høyløe til å lagre det gode sæterhøyet i. På en del sætre var det også eget kalvhus og kokhus til ysting.
På Risjæresætra er det et gammelt steinfjøs, som er bygd inn i bakken med innvendige steinmurer. Fjøset ble restaurert rundt 1975.
Fra Brustølen følger pilegrimsleden den gamle sæterveien fram til Storløkkja.
Limstenberga kalkbrudd
Det største kalkbruddet i Vinstradalen er her i Limstenberga. Limstein er en gammel betegnelse på kalkstein, og er nært beslektet med det engelske navnet limestone. Navnet har sammenheng med anvendelsen av kalk til mørtel (lim). Ordleddet lim går igjen i den del norske stedsnavn i områder det et forekommer kalkstein eller marmor. Det ble tatt ut kalkstein fra Limsteinberga på 1800-tallet, kanskje allerede på 1700-tallet. Steinen ble fraktet med hest fram til en oppmura kalkovn.
I nedre del av dalen finner vi mange spor etter kalkbrenning, trolig fra slutten av 1700-tallet og fram til ca. 1900. Kalkbrenning er en industriell prosess hvor kalkstein, CaCO3, varmes opp til ca 1000oC og går over til kalsiumoksid, CaO, det vil si brent kalk, og CO2-gass. Kalkstein ble brent sammen med trekull, og siden lesket til sement som ble brukt til fjøsmurer og lysovner. Fjellposten 21.12.1906: "Bagenfor Rise er fjeldet kalksten. Nu brændes ikke meget kalk." Dette tyder på at drifta var så godt som slutt i 1906. Ovnen er muret i tre sider, og er firkantet med åpen front. Det finnes spor etter en kalkovn like ved pilegrimselden ca. 800 meter lenger nord, i Kaldløkkja. Det står ei skiferhelle med pilegrimsledsymbol på, rett på nedsida av veien der ligger murene etter kalkovnen. Det er også gamle kalkovner ved Jamterbekken, på Sønnstølen (sæterstiger i Loslia) og i Rishaugen (ved turstigen langs Driva).
Vetlløkkja
Vetlløkkja er en av flere gamle slåtteløkkjer i Vinstradalen. De gamle slåtteløkkjene var utslåtter (slåttemark i utmarka) som tilhørte gardene i Risgrenda. I mellomkrigstida ble det stort sett slutt på slåtten i utmarka. Mesteparten av høyet og annet vinterfôr ble ofte hentet i utmarka. Slåtten begynte i innmarka, vanligvis etter 10. juli, og kunne pågå i 8-10 uker. Høyet fra utmarksslåttene ble satt i stakk, oppbevart i utløer eller på annen måte til det ble hentet med slede om vinteren.
I dag er disse slåtteløkkjene åpne, kalkrike naturbeitemarker som beites av sau og ku. Vegetasjonene er i stor grad dominert av flekkmure – sauesvingeleng og mange av løkkjene har fått verdi A (svært viktig) i forbindelse med naturtypekartlegging utført i regi av Oppdal kommune. Grunnen til dette er at det er velutviklete beitemarkslokaliteter med kvaliteter knyttet til god hevd, artsforekomst og vegetasjon.
Naturbeitemark er ikke gjødslet eller oppdyrket. Lavt innhold av nitrogen og fosfor i jorda gir lavere produksjon sammenlignet med kulturbeite, men også større artsmangfold. Gras dominerer, men det er ofte flere urter enn grasarter. De mest artsrike naturbeitene har utviklet seg over lang tid på kalkrik grunn, slik som her i Vinstradalen.
På beitemarker som er tidligere slåttemark kan det fortsatt finnes arter som er typisk for slåtteeng. Dunhavre, jåblom, prestekrage, rødkløver, smalfrøstjerne og svartkurle er arter som er registrert i Vinstradalen som først og fremst forekommer på slåttemark. Slått og beite påvirker floraen ulikt. Slåttemark er oftest urterik og dominert av tidligblomstrende arter, beitemark er mer grasrik og kan ha en ettersommerblomstring av enkelte arter.
Beite er nødvendig for å bevare disse lokalitetene, og de må ikke gjødsles eller utsettes for jordarbeiding. Det blir sluppet ca 6000 sau og 200 storfe på beite i Vinstradalsområdet. Dette er våre viktigste kulturlandskapspleiere! I tillegg driver Vinstradalen og Lo utmakslag aktiv skjøtsel med rydding av skog og einer, og tilrettelegging av beitedrifta.
Berteplassen
Dette er en gammel husmannsplass under garden Trenga. Det er den eneste husmannsplassen på Rise man kjenner til som lå såpass langt oppe i utmarka, de andre husmannsplassene lå ved utkanten av innmarka. Den var i bruk fra 1871 til like før år 1900. Husmannen her ble kalt ”Bertin”. I folketellinga fra 1875 betegnes imidlertid plassen som ”Åkerhaugen”. Da bodde Hans Olsen Anklevlien (ca. 1812-1901) og Ildri Andersdatter Stølen (1822-1891) her, de hadde 1 ku, 1kalv/ungnaut, 4 sauer og 4 geiter. Det ble sådd 1/4 tønne bygg ( 1 tønne = 116 liter), 1/8 mål rotvekster og 1/4 tønne poteter her.
Husmannsvesenet var redninga for mange som ikke kunne skaffe seg egen jord. De fikk seg en husmannsplass under en gard, ei stue, et lite fjøs og en jordlapp. Husmannsplassene lå gjerne i utkante av gardene, på den dårligste og mest frostutsatte jorda. Som vederlag for å bo på husmannsplassen hjalp husmannsfolket til på garden i onnene og ellers når det trengtes. Med bakgrunn i befolkningsøkningen var antall husmenn i rask vekst utover 1700– og 1800-tallet. I 1723 var det registrert 13 husmenn i Oppdal, i 1801 var det 142 husmannsfamilier og i 1865 nådde tallet toppen med 165 husmenn. Etter dette skjøt utvandringa til Amerika fart, og mange foretrakk å søke lykken på den amerikanske prærien mot slitet på husmannsplassen. Husmannsvesenet besto likevel til godt utpå 1900-tallet. I 1920 var det 14 husmenn i Oppdal, men Oppdals siste husmannn, Ingvar Røtvei, fikk etter lang kamp kjøpe sin husmannsplass Elverhøy fra prestegården så sent som i 1956!
Husmannen var ofte fattig, og husa på husmannsplassen var gjerne små og enkle. På 1800-tallet var det trolig vanlig med ”oppstuggu” på husmannsplassene. Dette er en bygningstype som er spesiell for Oppdal, og som var den første formen for toetasjes hus i bygda. Oppstoggo har treromsplan med stue, klåvvå (kammers) og gang. Over klåvvån og gangen bygde de et loft som var røsta i vinkel på førsteetasjen. På denne måten var det mulig å bygge i to etasjer selv om det var åre (åpent ildsted) med ljore i taket i stua. Utover 1700-tallet ble det vanlig med skorstein i husa og dette ga mulighet til å bygge loft over hele huset. Da forfatteren av verket ”om Bygnings-Skikken på landet i Norge” (1862), Eilert Sundt, besøkte Oppdal på midten av 1800-tallet, konstanterte han at Oppstoggo var på vei ut og var vanligst på smågårder og husmannsplasser. I tillegg til stua var det et lite fjøs på husmannsplassen, og kanskje et stabbur. I dag er Berteplassen en kalkrik beitemark som beites godt av sau. Den åpne sletta på Berteplassen er gitt verdi A—svært viktig i naturtypekartlegging gjennomført av Oppdal kommune. Bakgrunnen er at det er en stor og velutviklet beitemarkslokalitet med mange ulike kvaliteter knyttet til god hevd, artsforekomster og vegetasjon, bl.a. mye flekkmure-sauesvingeleng.
St. Mikaels kapell
St. Mikaels kapell ble satt opp på dugnad i 2011, og vigslet i 2012. Les mer om kapellet her:
Gravfeltelt på Rise
Gravfeltet på Rise ligger i Kalvtrøa på Trenga, like sør for Risjære. Les mer om gravfeltet her:
Bruvollen - Plassastoggo
Her ved Bruvollen krysser den gamle kongeveien elva Vinstra, som også er skillet mellom grendene Rise på sørsida og Lo på nordsida. Dette er den eldste kjente kryssinga av elva Vinstra, og før nyveien kom i 1860-åra gikk all trafikken over her.
Bruvollen tilhører garden Ekrann. Den gamle stua på Bruvollen sto opprinnelig på Stenhaugen – sør for Engan stasjon. Den måtte rives på grunn av jernbaneanlegget, da Dovrebanen ble anlagt mellom 1910 og 1921, og ble flyttet hit. Stua blir kalla ”Plasstoggo”. Grunnen til det er at Ola O. Skoremsplass 1879-1957 bodde her. I dagligtale kalt ”Plassin”. Han for rundt på gardene på gardsarbeid – spesialist på ved.
Huset var ubebodd og i sterkt forfall fra 60-tallet til i 2009, da Vinstradalen og Lo utmarkslag (VUL) med støtte fra Oppdal kommune, pilotprosjektet for Pilegrimsleden og Blilyst, begynte å restaurere det. Stua står åpen for allmennheten slik at den som har behov for det kan få seg en rast og en kvil her.
Før ”Plasstoggo” sto det ei gammel ”oppstuggu” eller borgstue på Bruvollen. Her var det skole for barna på Lo og Rise før Rise skole sto ferdig i 1869. Senere ble dette huset solgt og flyttet først til Nestavollan, senere til Folldalen. Her på Bruvollen er det også ei gammel slåtteeng som har fått status B (viktig) i naturtypekartlegging gjennomført i regi av Oppdal kommune. Grunnen til dette er at vegetasjonen er preget av den sterkt truete vegetasjonstypen dunhavreeng, og at det er funnet flere indikatorarter for langvarig drift med lite gjødsling, blant annet rødlistearten Smalfrøstjerne.
Driva stasjon
Driva stasjon er en nedlagt jernbanestasjon på Dovrebanen. Stasjonen ble åpnet da banestrekningen Dombås – Trondheim sto ferdig i 1921 som en betjent stasjon for ekspedering av tog, reisende og gods.
Driva stasjon ble tegnet av Gudmund Hoel og Jens Flor ved NSBs arkitektkontor. De har hentet inspirasjon i den kjente jernbanearkitketen Erik Glosimodts tegninger for høyfjellsstasjonene (Fokstua, Hjerkinn, Kongsvold og Drivstua) over Dovrefjell. Stasjonsbygningen er bygd i samme stil som Oppdal stasjon med høyreist saltak, tekket med leirskifer fra Gissingerdalen.
Stasjonen var betjent fram til 1959, etter dette var det stoppested fram til den ble nedlagt i 1971. Driva stasjon er i dag i privat eie, og benyttes som feriested.
Annleggstida for Dovrebanen:
Fra 1860-åra gikk folketallet i Oppdal jevnt og sterkt nedover, men i 1908 fattet Stortinget et vedtak som skulle snu utviklingen og skape ny optimisme: Det skulle bygges jernbane gjennom Oppdal. Anlegget av banen startet i 1910 og skapte hundrevis av nye arbeidsplasser og gav bøndene i Drivdalen god avsetning på tømmer og matvarer. Folketallet i Oppdal økte fra 3760 i 1910 til 4251 i 1920. Mange av bøndene arbeidet også på anlegget med grovarbeid som minering, massetransport og grøftegraving. De profesjonelle anleggsarbeiderne, slusken, tok seg av fagarbeidet med sprenging, muring og smedarbeidet.
Det viktigste var likevel at driften av banen skulle sysselsette mange, og aller viktigst: Den skapte grunnlaget for en blomstrende skiferindustri og sterk vekst i reiselivsnæringen. Da Dovrebanen ble bygd ble det fire stasjoner i Drivdalen: Kongsvoll, Drivstua, Engan og Driva. I nærområdet til stasjonene utviklet det seg små tettsteder.
Også etter åpninga av Dovrebanen i 1921 bodde det mange som jobbet på jernbanen i Drivdalen. Mange av de tidligere anleggsarbeiderne fikk seg også arbeid i skiferindustrien som jernbanen skapte vekst i, og ble boende i bygda. Anleggsarbeiderne og senere ”jernbanefolket” påvirket utviklinga i Drivdalen på flere måter. De brakte blant annet sosialismen til Drivdalen. Rise jernbaneforening ble stifta allerede i 1911 med Eilert Takle som formann. Lederne i fagorganisasjonen likte lite at private kjøpmenn skulle ha ”profitt” av anleggsarbeidet. 1913 tok Rise jernbanearbeiderforening initiativ til å få i gang et samvirkelag på Driva. I mai samme år begynte Driva kooperative selskap sin virksomhet. Samvirkelaget var i drift helt fram til 2009.
Loskirka
Fra 1200-tallet var det en kongsgard med veitslehall på Lo. Her ble det satt opp en liten kirke.
Det vises få eller ingen spor etter kirka i dag, men går Pilegrimsleden historien i naturen.
Gravfeltet på Lo
Gravfelt med et 70-talls graver, de fleste små steinanlegg. Kokegroper og mulig tuft. Registrert av arkeolog Anne Lise Fløttum tidlig mai 2018, rett etter snøsmelting. Innmålinger ved Oppdal kommune. Feltet ble oppdaget for få år siden. Les mer på kulturminnesøk.
Gissingran
Lengst nord i utmarkslaget sine kulturminner finner vi Gissingran - denne garden ble trolig ryddet i yngre jernalder (600 - 1000 e.kr). I flere hundreår fram til 1874 ble Gissingran drevet som avlsgard under Drivstua fjellstue.
I Gissingerdalen som ligger opp i snaufjellet rett opp for garden, er det et leirskifferbrudd. Der ble det trolig tatt ut takstein allerede tidlig på 1700-tallet og fram til 1954. Den ble i starten brukt til taktekking og lignende på sætre i nærheten. Rundt starten på 1800-tallet begynte de å forme skiferen før bruk, den ble skåret til med ei stor steinsaks. Fra midten av 1800-tallet ble det solgt skifer ut av Oppdal, og flere store offentlige bygd ble tekt med Gissingerstein, blant annet ”pleiestiftelsen for spedalske” på Reitgjerdet i Trondheim. Da Ole Fjøsne Gissinger, kalla Gjessengrin kom hjem fra Amerika og starta steindrift på begynnelsen av 1900-tallet ble det oppsving i drifta. Han satte opp husvære og hadde med seg 2-6 arbeidskarer i steinfjellet. 1910-1920 under Dovrebanens bygging var det særlig stor aktivitet. De fleste taka på jernbanens bygg mellom Dombås og Støren er tekt med Gissingerstein. Mange av husa på gårdene i området er også tekt med Gissingerstein.
Storparten av drifta foregikk om sommeren, mens nedkjøring av steinen foregikk hele året med hest og skikjelke. Under krigen tok tyskerne ut stein i Gissingerdalen og de satte russiske krigsfanger til å bære stein på ryggen ned den stupbratte lia! Etter krigen ble det brukt ei tysk beltevogn til å frakte ned steinen. På 50-tallet kom eterniten i bruk til taktekking og takstein gikk av moten, i tillegg var det tungvint transport fra den vegløse dalen.1954 var siste året med drift i Gissingerdalen.
