Naturen i Drivdalen

 

Drivdalen er den øverste delen av elva Drivas dalføre i Oppdal kommune.

Dalføret går nesten rett fra sør til nord fra Dovrefjell og ned mot det gamle sentrum i Oppdal, ved Oppdal kirke og det gamle gravfeltet på Vang. Fra Dovrefjell smalner dalen av og er på sitt trangeste og villeste mellom Kongsvold fjellstue og Drivstua. Her er det knapt plass til Driva og E6 side om side. Fra Drivstua blir dalen gradvis noe bredere, og fra Isbrekka åpner den seg opp til en vid dal med flate elvesletter i bunnen.

 

Drivdalen er omkransa av høge fjell, og Dovrefjell og Sunndalsfjella nasjonalpark ligger på begge sider av dalen. Nasjonalparken er en del av Europas siste tilnærmet intakte høgfjellsøkosystem med villrein, jerv og fjellrev i sameksistens. Moskus er gjeninnført, første gang  i 1930. Fjellområdet er et nasjonalt symbol. I øst ligger Knutshø landskapsvernområde. Formålet med landskapsvern-området er å ta vare på et sammenhengende høgfjellsområde med leveområdene til villreinen i Knutshø, og et særpreget natur- og kulturlandskap med tilhørende planteliv, dyreliv, landskapsformer og kulturmiljø. De tre Knutshøinn (søndre, midtre og nordre) regnes som nord-Eurpas rikeste plantefjell. Til sammen er det registrert 420 planter i området.

Den rike floraen på østsida av Drivdalen er knyttet til de kalkholdige bergartene i Trondheimsfeltet; en geologisk formasjon som består av grønnstein, fyllitt m.m. For uten Knutshø er det rik flora i fjellområdet øst for Drivdalen og Vinstradalen (Oppdal), Råtåsjøhøa, Høggia, Pigghetta-Storhø (Folldal), i dalen mellom Dombås og Hjerkinn og i Grimsdalen (Dovre) og Grøvu-området (Sunndal). Dette står i sterk kontrast til fjellene på vestsida av Drivdalen, hvor næringsfattige bergarter dominerer.

Den kalkholdige og mineralrike berggrunnen gir grunnlag for et unikt planteliv, hvorav mange sjeldne arter. Sammen med kontinuerlig beitedrift har dette gitt grunnlag for at det er registret mange verdifulle naturtyper her. For prioriterte naturtyper med beskrivelser og plantefunn se direktoratet for naturforvaltnings naturbase på direktoratets sider.

 

Drivdalen er verdenskjent for sine skiferforekomster. Oppdalskifer er enten lys eller mørk grå. Den er lett å forme, lett å bruke og lett å tilpasse til ulike lokale forhold. Det unike med oppdalskifer er at kantene kan knekkes og det gir en tilnærmet vinkelrett og rustikk kant. Les mer om skiferens historie her.

 

Fjella på østsida av Drivdalen ovenfra er Armoshøinn, Knutshøinn (1690 moh), Finnshøa, Fonnhøa, Stallhøa, Risbergje, Loslia, Bekkfonnhøa, Falksnydda og Gjesengervarin. Bak disse ligger Sissihøa (1621 moh). Lengst nord i Drivdalen renn Driva i en stor krok rundt Svarthaugen og renn så vestover mot Sunndalen. Fjella oppover fra Svarthaugen på  vestsida av dalen er Rauhåmårn, Honne, Trondfjelle. Bak disse innerst i Tronddalen ligger Soløyfjellet. Videre sørover er Kambin, Vammeraksal og Blakkhauin, Sæterfjellet, Gravbekkhøa, Skarkolln, Sletthøkolln, Sletthøa, Tythøkolln, Tjønnglupegga, store og vesle Åmotshytten, Hesthåggåhøa, Nystugguhøa, Høgsnydda, Namnlauskolln, Kaldvellfjellet og Kolla.

 

Elva Driva kjem fra høylendet rundt Snøhetta. Ned fra Dovrefjell tar ho fra østsida opp tverrelvene Vårstigåa mellom Kongsvold og Drivstua, og Vinstra som kjem ned Vinstradalen mellom Risberget og Loslia og er skillet mellom grendene Rise og Lo. På vestsisa av dalen tar ho opp Stropla som kommer ned Stroppelsjødalen og går sammen med Kaldvella fra Kaldvelldalen, Nystuggubekken fra Nystuggudalen, Stølåa fra Stølådalen , Åmotselva fra Åmotsdalen og Tronda fra Tonddalen.

 

Tronddalen, Åmotsdalen og Vinstradalen er gamle sæterdaler.  De to sistenevnte er prioritert blant de 13 viktigste kulturlandskapene i Sør-Trøndelag i nasjonal prioritering av verdifulle kulturlandskap i 1996. Nemlig Vinstradalen og Åmotsdalen.

 

Vinstradalen er en sør-gående sidedal til Drivdalen. Det er en trang V-dal med bratte sider og en canyon nederst i dalen. Lossætrin og Melisætrin ligger ved innfallsporten til Vinstradalen, på et platå i fjellsiden over skoggrensen. Vinstradalssetrene ligger spredt lenger ned i dalsidene, enkeltvis og i klynger. Nedre deler av dalen ligger i fjellbjørkeskogen, mens sørlige deler ligger i lågfjellet.

 

I begrunnelsen for at Vinstradalen ble prioritert heter det: Helhetlig, intakt seterdal, representativ for sørlige, indre deler av Sør-Trøndelag. Ku- og  sauebeite. Stort mangfold og stor omfang av ulike velhevdede kulturmarkstyper innen området med et tilhørende artsmangfold av slåtte- og beitebegunstigede arter, hvorav flere er sjeldne, og mange er kalkkrevende og én er truet. Kombinasjonen lang kontinuitet i beite og slått, lite eller ingen gjødsling og kalkholdig jordsmonn er sjelden i kulturlandskapet i dag. Seterhus og forekomst av spesielle bygninger. Spenn i gamle driftsmåter: husmannsvesen, seterbruk og driftslæger.

 

Åmotsdalen er en tradisjonell seterdal hvor setrer og utslåtter ligger på rekke og rad, i

hovedsak på nordsida av Åmotselva, som renner i bunnen av dalen. Området preges av bratte fjellsider, som reiser seg 7-800 m opp fra den trange dalbunnen.

Dette setter et tydelig preg på området, hvor nettopp dal og fjell er de viktigste trekkene i

landskapet. Innenfor området Åmotsdalen - Vamran finnes artsrik, gammel kulturmark, velbevarte smågårdsmiljøer, setermiljøer og utslåttområder. Åmotsdalen blir mye brukt i tursammenheng, og har et fint turterreng.

Seterområdene er i gjengroing og det kreves bevisst skjøtsel for å ivareta seterdalen for

framtida.